Den 19. september 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i saken mellom TONO og Filharmonien. Bakgrunnen for tvisten er at Filharmonien har betalt vederlag til TONO etter deres alminnelige konserttariff etter at TONO sa opp avtalen som tidligere gjaldt og partene ikke ble enige om en ny.
TONO krevde at Filharmonien skulle betale etter en annen modell enn konserttariffen, der vederlaget ikke bare beregnes med utgangspunkt i billettinntekter slik som i konserttariffen, men også statstilskuddet Filharmonien mottar årlig skulle tas hensyn til. Partene var også uenig om også verk der vernetiden var utløpt skulle betales for.
Lagmannsretten vurderte saken med utgangspunkt i den nye loven om kollektiv forvaltning av opphavsrett (2021) og åndsverkloven (2018).
Med henvisning til lovens forarbeider og EU-praksis, uttaler lagmannsretten at det stilles krav til en rimelig sammenheng og forholdsmessighet mellom vederlaget og bruken, og at vederlaget skal fastsettes i lys av brukens «økonomiske handelsverdi».
Videre viser lagmannsretten til at lovens § 28 ikke bare krever at vederlaget skal være «rimelig». Lisensvilkårene som angir hvordan vederlaget skal beregnes, må i tillegg «baseres på objektive og ikke-diskriminerende kriterier».
Lagmannsretten oppsummerer det rettslige utgangspunktet på følgende måte:
«Kravene til på den ene siden rimelighet, og på den andre siden objektive, ikke-diskriminerende kriterier, setter hver for seg et tak for hvor høyt vederlag som kan kreves. Et vederlagskrav som isolert sett er rimelig, vil kunne kreves redusert dersom andre konsertarrangører tilbys lisens mot lavere vederlag, med mindre det foreligger saklig grunn til denne forskjellsbehandlingen. Et vederlagskrav som baserer seg på objektive og ikke-diskriminerende kriterier, vil på tilsvarende måte likevel kunne kreves nedsatt dersom det ikke er rimelig.»
Anvendt på den konkrete saken, innebærer dette:
«Kravet til ikke-diskriminerende kriterier innebærer at TONO i utgangspunktet plikter å tilby Oslo-Filharmonien vederlag beregnet etter konserttariffen, dersom også andre konsertarrangører får tilbud om det.»
TONO hadde, etter at tvisten med Filharmonien oppstod, lagt til en fotnote til 2021-versjonen av konserttariffen der det stod at TONO har rett til å inkludere offentlig tilskudd i beregningen av hva som skal betales for bruk av musikken. Lagmannsretten var av den oppfatning at det ikke tilfredsstilte kravet til objektive og etterprøvbare kriterier for når forskjellsbehandling kan skje:
«Det oppnås ikke likebehandling utelukkende ved å beslutte at statstilskudd er relevant for alle som mottar dette. Det må også avklares når og hvordan statstilskuddet skal påvirke beregningen av vederlaget.»
Det var imidlertid ikke konserttariffen (med fotnoter) TONO baserte sitt krav mot Filharmonien på i lagmannsretten, men derimot en sammenstilling av antall minutter musikk fremført av Filharmonien samt tidligere mottatt vederlag fra Filharmonien før den gamle avtalen ble sagt opp. Til dette uttalte lagmannsretten at:
«Denne individualiseringen er ikke gjort med utgangspunkt i objektive vilkår, og later snarere til å være basert på fullt ut konkrete vurderinger. En slik fullt ut individualisert beregningsmetode lar seg ikke forene med kravet til objektive og ikke-diskriminerende kriterier.»
TONO viste også til at dette var en «pilotsak», og at TONO har tatt ut forliksklager mot flere andre arrangører som de vil fremme tilsvarende krav mot dersom TONO skulle vinne saken. Til dette, bemerker lagmannsretten at:
«TONOs planer om individuelle forhandlinger etter kartlegging av de enkelte brukernes forhold. […] er ikke forenlig med lovens krav om at vederlaget skal fastsettes med utgangspunkt i objektive kriterier som skal være like for alle.»
Filharmonien krevde også at vederlaget tilpasses andelen vernede verk på den enkelte konsert, ikke at det skulle betales for også verk som var falt i det fri slik TONO hevdet. Slik TONO har praktisert vederlagsberegningen frem til i dag har det ikke vært tatt hensyn til om deler av musikken som har blitt fremført har vært beskyttet eller ikke. Bare i tilfeller det ikke har vært fremført noen vernede verk har TONO valgt å ikke kreve vederlag. Om dette skriver lagmannsretten:
«Lagmannsretten er enig med Oslo-Filharmonien og tingretten i at TONO bare kan kreve vederlag for fremføring av vernede verk […] Kravene til sammenheng mellom vederlag og bruk […], vil ikke være oppfylt dersom det betales samme beløp uavhengig av andelen vernede verk.»
I et såkalt obiter dictum (uttalelser som ikke har betydning for sakens resultat), gir lagmannsretten likevel sitt syn på relevansen av å ta hensyn til statstilskudd som en del av beregningsgrunnlaget, forutsatt at dette hadde vært gjort etter objektive og ikke-diskriminerende kriterier.
Om dette, viste lagmannsretten til lovens krav om rimelig sammenheng og forholdsmessighet mellom bruk og vederlag, og at det skal brukes den mest nøyaktige metoden. Selv om retten fant svakheter ved begge metoder som var lagt frem fant lagmannsretten at:
«Det er likevel billettinntektene uten tillegg av statstilskuddet som gir det klart mest egnede og presise utgangspunktet for beregningen. Det er en vesentlig større og mer direkte sammenheng mellom billettinntektene og åndsverkenes bruksverdi, enn det er mellom statstilskuddet og denne bruksverdien.»
Videre gir lagmannsretten en indikasjon på hvordan vederlaget bør beregnes for konserter uten billettinntekter:
«Ved gratiskonserter eller andre konserter der det ikke tas markedsmessige priser, bør beregningen skje på grunnlag av antall publikummere.»
For ordens skyld, dommen er ikke rettskraftig før ankefristen er utløpt.
Les tidligere sak fra runden i Tingretten her (publisert 15.09.21).