Bilde: 30 arrangører på omvsning hos Øyafestivalen i sommer
Julestengt
Administrasjonen tar ferie fra 22. desember til 5. januar. Kontoret vil i denne perioden ikke være bemannet.
Landsmøte og navneskifte
På landsmøtet i Asker i mai stemte et overveldende flertall av delegatene for et navnskifte. Norske Konsertarrangørers (NKA) første år med nytt navn har gått over all forventning, og vi i administrasjonen har en utrolig takknemlig jobb med en så engasjert medlemsmasse.
Les mer om navneskifte her
Ny medlemsrekord
NKA har de siste årene opplevd medlemsrekord hvert år, og 2014 har ikke vært et unntak. 296 medlemmer mot fjorårets 281 er årets fasit. Det er veldig motiverende og en stor styrke å ha så mange i ryggen i vårt daglige interessepolitiske arbeid for å bedre rammebetingelsene for landets konsertarrangører.
Ny kursrekord
Det har vært en voldsom kursaktivitet blant våre medlemmer i 2014. I løpet av året har vi gjennomført 11 315 studietimer med 2136 deltakere! Vi håper at den høye kursaktivteten fortsetter også neste år.
Arrangørkonferansen i Alta
For første gang var Arrangørkonferansen så fulltegnet at vi måtte si nei til medlemmer som ønsket å være med. Det er selvsagt veldig hyggelig og også et signal om at vi må ta høyde for flere deltakere i fremtiden. Omkring 200 arrangører var samlet i Alta og en oppsummering av helgen kan du se her:
Arrangørkonferanse 2014 - Alta from Norske Konsertarrangører av Magnus Arnkværn on Vimeo.
Så til Administrasjonens topp 5!
Fungerende daglig leder Gry Bråtømyr
Statssekretær Bjørgulv, superfrivillig Tore og Gry
Jaga Jazzist på Parkteateret
Komplett inhabil, men dette var årets definitivt beste konsert! En 2 timer og 10 minutter lang energibombe i lyd og lys. Fantastiske soloer og sykt samspill i både gamle og nye låter til ellevill applaus og jubelrop fra et stappa Parkteateret. Etter 20 år står Jaga like fjellstøtt og legger lista milehøyt som alltid.
Og Årets konsertarrangør Parkteateret leverte som en kule.
The Good the Bad and the Zugly på Total i Tønsberg
Makan til et band! Vi skulle på Kvelertakkonsert for første gang og endte opp med å elske oppvarmingsbandet. Fantastisk konsert, med en svært energisk Ivar Nikolaisen på vokal. Det ble opplyst om fra scenen at det var bandets avslutningskonsert, men ryktene går om at de nå er i studio og det krysser jeg virkelig fingrene for. Dette må vi høre mere av! Anbefales på det sterkeste.
The Thing på Kongsberg Jazzfestival
Å starte sommerferien barnefri på festival er definitivt noe å anbefale andre småbarnsforeldre. Etter å ha levert unger i Tønsberg kjørte jeg til Kongsberg med klampen i bånn for å rekke noen av kveldens konserter. På Smia datt jeg rett inn i det som for meg ble en av årets beste konsertopplevelse. The Thing har alltid levert, men denne kvelden var det en eksplosjon som møtte meg. Deilig!
Stevie Wonder på Kongsberg Jazzfestival
I anledning Kongsberg Jazzfestival 50 (!) års jubileum klinket de til med en av sommerens beste headlinere på norsk jord, nemlig Stevie Wonder. Været var bra, publikum glade og vi fikk servert en levende legende i storform på Kirketorget. Allsang og dans i gode 2 timer gjorde godt for kropp og sjel. Et av sommeren store høydepunkter.
Chet Faker på Wolksvagen Arena i Istanbul
Etter Arrangørkonferansen i Alta dro vi på ferie til Istanbul. Og ingen ferie uten konsertopplevelser. Chet Faker skulle spille på Babylon og vi var klare som egg. Like i forkant av konserten fikk vi vite at den var blitt flyttet til en større scene da kapasiteten på Babylon (400) ikke strakk til. Vi tok oss en lang taxitur på utsiden av byen og endte opp på den nyåpnede Wolksvagen Arena. Der ble vi møtt av en tidligere bandansvarlig for Jaga som disket opp med servering og egen louge til oss. Da konserten startet var det nær 5000 mennesker på arenaen! Snakk om feilbooking og suksess på en gang. Vi hadde en finfin konsertopplevelse og det hadde jommen Chet Faker også.
Daglig leder Line Endresen Normann
Line har vært i permisjon dette året, og føler for å komme med en liten innledning.
I god sjefsånd velger jeg å tolke oppdraget. Ettersom mitt 2014 har bestått av å være høygravid, få unge og vært i ammetåka estimerer jeg at jeg kan trekke fra ca. 4 måneder som har gått med utelukkende til slikt. Dermed gjenstår altså 8 måneder av året og jeg kommer dermed med mine 3,3 beste konsertopplevelser.
Julie (da Øya, nå Vinjerock), Line med neste generasjon,
Øya-boss Tord og statssækretær Bjørgulv.
Pennywise på John Dee
Pennywise er et av skatepunkens gudfedre. De skulle egentlig være support for Rise Against som måtte kansellere sin jobb på Sentrum Scene samme dag. Heldigvis fikk arrangørene snudd seg kjapt rundt og gjennomførte en legendarisk konsert med gamle punkhelter på et fullpakka John Dee. Det er sjelden jeg har opplevd mer stagediving, og med en et klientell bestående av 80 % voksne menn mellom 35- 40 år var dette nok en krevende dag på jobb for scenevaktene (og underholdende for oss som så på). Jeg klarte nesten å unngå pit’en og savnet egentlig bare skateboardet under armen.
Bad Religion på Rockefeller
Etter å ha vært fan i 20 år fikk jeg endelig sett disse live. Og gamlegutta er fortsatt best, say no more.
Hanne Kolstø på Øya
For en dame. For noen låter. Liveartisten Kolstø har blitt noe helt annet enn da jeg sist så henne live. Dette var virkelig en maktdemonstrasjon. Her var det tight, vakkert og pompøst. Det komplekse lydbildet fra platene var gjenskapt og hadde det ikke vært for at lydmannen var litt for overivrig (lyden var så høy at det nesten ikke nyttet med ørepropper), hadde denne stått til terningkast 6.
Brody Dalle på Øya
I god ammetåkeånd kom jeg totalt uforberedt til årets Øyafestival. Etter å ha sittet på gresset og nynnet med på det jeg trodde var dritbra bakgrunnsmusikk, innså jeg at Brody Dalle faktisk sto på scenen og fremførte Distillers-låter. Burgeren ble kasta, drikken veltet og jeg fikk løpt til scenen i tide til de siste 3 låtene (derav 0,33 konsert). Jeg er egentlig litt i tvil om dette var en konsert som Kulturrådet hadde definert som «av høy kunstnerisk kvalitet», men det er ingen tvil om at gleden min ved å se denne dama live overskygget all kritisk sans. Helt magisk!
Mål til neste år:
1) Mindre gamlis tyggispunk på listen, ev. flere nye (norske) tyggispunkere. Send meg innspill!
2) Mer ny norsk musikk. Send meg gjerne spillelister i WIMP!
3) Konserter utenfor Oslogryta. Jeg er jo ikke blitt helt Oslofisert heller
Prosjektansvarlig Anders Tangen
Anders på sykkel. Klassisk hipsterpose.
War on Drugs på Prima Vera (Barcelona)
Etter utgivelsen av plata «Lost in a dream» tidligere på året bygget det seg opp enorme forventinger til konserten på Rockefeller i mai. Konserten ble dessverre en aldri så liten nedtur noe som sikkert har sammenheng med de nevnte forventingene.. Flaks for meg leverte de derimot på Primavera et par uker senere og alt var som det skulle være. Fantastico.
Highasakite på Steinkjerfestivalen/Øyafestivalen/Rockefeller
For et jubelår det har vært for denne gjengen og så utrolig fortjent! Utgivelsen av en fantastikk plate følges opp med ren magi live. Terningkast 6!
Mark Kozelek på Rockefeller
Mannen bak artistnavnet «Sun Kil Moon» stod for en av de rareste konsertene for meg i 2014 men samtidig den absolutt fineste også. Sjelden har jeg vært på konsert der artisten skjeller ut publikum og latterliggjør de men alltid med et glimt i øyet og et snev av ironi, folk går i sinne og sier «fuck you Mark», men når han bare spiller er det bare vakkert og det fineste jeg har hørt på lang lang tid.
Deafheaven på Øyafestivalen
Et av mine nye favorittband og nok en konsert som jeg hadde enorme forventinger til. Kvintetten fra San Fransisco leverte varene og vel så det. Mørkt, brutalt og energisk. Midt på lyse dagen i et forholdsvis mørkt telt i Tøyenparken.
Spidergawd på Trondheim Calling
Fra første stund da jeg fikk høre om dette nye bandet fra kremen av Trondhjems musikanter var jeg overbevist om dette ikke kom til å bli feil, og det ble det selvsagt ikke. På Trondheim Calling var det «urpremiere» for bandet og jeg var så heldig at jeg fikk sett de to ganger den helga.
Administrasjonsansvarlig Mariann Skjerdal
Minigolf på sommerfest. Mariann nummer 2 fra venstre.
Marianne Faithful på Sentrum Scene
Øverst tronar ein av rockens største divaer og ein stor kunstnar og skuespelar. Dette er uten tvil den største musikkopplevinga i år. Dette er historien om eit levd liv på godt og vondt som også vises i stemmen som har gått frå fra lys og lett til mørk og malmfull i løpet av hennar karriere.
Verdensturnèen er ein del av 50 års jubileet til ein stor artist. Ein feiring av karrieren som spenner frå starten i 64 med Jaggers/Richards «As Tears Go By» til det nyaste albumet “Give my Love to London”. Hennar status som ein av dei store innen rocken viser seg gjennom musikarar som deltek på denne plata; Adrian Adrian Utley (Portishead), Brian Eno, Ed Harcourt and Warren Ellis & Jim Sclavunos (The Bad Seeds). På låtskrivar sida har ho samarbeida med Nick Cave, Roger Waters, Steve Earle, Tom McRae and Anna Calvi. For mange av 60 og 70-tallets storheiter klarer ikkje alltid å vere vital og interessant, men det er ein heilt annan histore med denne dama. Køen stod lang utenfor Sentrum Scene og gjennomsnittsalderen var høg, men vent.. Dette var dei som var unge ved hennar gjennombrudd på 60-tallet. Og konserten viser ein artist som både er diva og audmjuk på samme tid og som leverer rått, sårbart og intenst og alltid med ein viss verdigheit. På Mother Wolf (inspirert av woman who runs with wolf») raser Marianne over de vi gjer mot verden og kvarandre og meiner det er tid for handling. Og «Late Victorian Holocaust» skrevet av Nick Cave er intet mindre enn eit vakkert mesterverk. Takk til Linn Janett som fekk meg med på årets konsertoppleving i år. Se video.
Baby in Vain på The Crossroad Club (by:Larm)
Tøffe , danske jenter som speller fletta av kven som helst. At dei er i alderen 17 – 20 er berre eit mysterium. Her er det berre å gyve laus uten hemningar, så brorparten av musikkpolitiet får bakoversveis. Ingen tvil om at dei er positive rollemodeller for unge jenter og det kanskje uten at det er bevisst. Det låter tungt, bluesa og seigt og veldig tøft. Klare referanser til den tunge delen av grønsjen, 70 tals tungrocken og Stonerrocken frå 90 talet. Se video
Arcade Fire på Norwegian Wood
Eit fyrverkeri av eit band med sin ville blanding av indierock, funk, pop, sirkus og teater, bossa nova og det meste. Det er forvirrande og til tider kaotisk, men det er vanskeleg å unngå å bli dratt inn i deiras magiske univers og bli fullstendig grepe av stemninga.
Lower på Mono (by:Larm)
Det spirer og gror i undergrunnsscenen i Danmark. Dette talentfulle og spennande bandet fortjener absolutt oppmerksomheit. «Fra den angstfylte, energiske og fuzzy gitarveggen høyrer ein ekko av både Birthday Party og Joy Divison til dissonansen til Sonic Youth. "Downer punk" blir det visst kalla. Vel, så er dei kanskje enda litt uferdige og røffe i formen, men det er nettopp dette som gir dei ein intensitet og nerve.
Absolutt beste låt “But there has to be more”.
Neutral Milk hotel/ Øyafestivalen
Eit veldig hyggeleg gjensyn sist sett på So What! på slutten av 90 tallet. Neutral Milk Hotel spenner fra enkle akustiske låter til full bemanning og meir komplekse låtar med den gode melodi i sentrum, alltid formidla på ein inderleg måte. Med ein eksperimentell tilnærming og ein smule bizarre tekstar er dette er «storytelling» på høgt plan. « Oh comely» er jo den perfekte pop/folk låt. Se video.
Lenge leve nynorsk!
Fagansvarlig Anette Rønneberg Lindskog
Anette koser seg med en Munkholm i festivalsola.
Highasakite på Rockefeller
Fantastiske Highasakite leverte et av årets aller beste album i begynnelsen av februar og spilte rett etterpå for et absolutt fullstappa Rockefeller. En overlegen musikalsk opplevelse uten et eneste dødpunkt. Gåsehud og tårer i øynene gang etter gang. Herregud så bra.
Darkside på Parkteatret
Et samarbeidsprosjekt mellom Nicolas Jaar og Dave Harrington kunne vel aldri slå feil, og konserten på Parkteatret i mars hadde alt. Et sinnsykt lysshow, publikum i ekstase, tung bass blandet med jazzelementer, 90-talssrave – blandet med Pink Floydske elementer. Nei, jeg vet ikke helt hva det var, men det var magisk og mektig.
The Rolling Stones på Roskildefestivalen
Ingen tvil om at det var spesielt å se The Rolling Stones da de spilte på Roskilde for første gang! På sin egen orange scene! De leverte som om de skulle vært 30 år. Roskilde mente det var 140.000 mennesker der den dagen – ikke vet jeg, men jeg har aldri sett så mange mennesker på en konsert og FOR en stemning!
Emilie Nicolas på Øyafestivalen
Emilie Nicolas har blitt en av årets store favoritter – min inkludert. Konserten på Øya så jeg hypnotisert med gåsehud og lukkede øyne. Et univers av kraftig vokal, elektronika og bass. Bass og Emilie Nicolas i mitt hjerte.
OnklP & De Fjerne Slektningene på Sentrum Scene (by:larm)
Jeg må innrømme at jeg ble tatt på senga over hvor bra jeg syns dette var. Men for et stjernelag! Hip hop møter rock – møter ska, møter reggae, møter Einar Stenseng, Jaa9 og ikke minst møter Stein Torleif Bjella. Sæggebukse møter skinnyjeans. For en energi og for noen møter! Bare å bøye seg i støvet.
Andre konserter som fortjener en plass : Outkast (Roskilde), Pow Pow (Parkteatret), Todd Terje (Øya), Arctic Monkeys (Roskilde), War On Drugs (Rockefeller), Jason Isbell (Roskilde), Rumble in Rhodos (By:larm, Sentrum Scene).
Informasjonansvarlig Even Heen Kristensen
Even (t.h.) har de ukritiske brillene på.
Damian Albarn på Roskildefestivalen
Gamle og nye klassikere fra hele Albarns katalog ble servert i et fullstappet Arena-telt. Det var med andre ord en variert set-list som blidgjorde både Blur-, Gorillaz- og The Good, the Bad & the Queen-fansen. Generelt god stemning, søtt og salvt, lavmælt og bråkete, et soleklart Roskilde-høydepunkt!
Mew på Vulkan Scene
Kjærkomment gjensyn med gamle favoritter. Konserten var utsolgt et halvår i forkant uten nevneverdig promotering. Det sier vel litt om hvilken standing danskene har her på bjerget. Intim setting og et utvalg av både gamle og helt nye låter, brillefint på en søndag i november.
Highasakite på Øyafestivalen
Fantastisk å se Highasakite trekke 12 000 mennesker i det praktfulle amfiet i Tøyenparken. Uten tvil vår neste store headliner, og høstens klubbturné med utsolgte hus i hele landet beviser at noe stort er på gang. Strålende sol, strålende musikk, strålende amfi – kan man ønske mer?
Team Me på TrashPop/Burger Bordello
Innvielse av den nye scenen til kristiansandsarrangørene i TrashPop. En veldig intim og utsolgt burgersjappe med et heltent publikum utgjorde kulissene. Med både gamle og nye allsangvennlige popklassikere, og en jevn strøm av skarring i lokalet, ble det en av de bedre kveldene i 2014.
Silver/Upstrokes på Rockefeller
Årets nostalgitripp. Utrolig morsomt gjensyn, og best av alt: begge band låt bedre enn noensinne. Allsangvennlig streetpunk fra Upstrokes til forrett og både snerrende støypunk og småglatt poppunk til dessert fra Silver. Fikk med meg Silver på Tons Of Rock i Halden også, men komboen Upstrokes/Silver gjør at denne kvelden ble hakket vassere.
Konserter som også hadde fortjent en plass på lista: Arctic Monkeys (Roskilde), Todd Terje (Øya), Röyksopp og Robyn (Øya), Psyence Fiction ( Sørveiv/Håndverkeren), Erlend Ropstad (Parkteatret)