Frustrert og oppgitt: Daglig leder i Norske Konsertarrangører, Tone Østerdal, mener at regjeringen bør slutte med usaklige smittevernsrestriksjoner som ikke er tilstrekkelig forankret i kunnskap. Foto: Ellen Lorenzen.
Frustrert og oppgitt: Daglig leder i Norske Konsertarrangører, Tone Østerdal, mener at regjeringen bør slutte med usaklige smittevernsrestriksjoner som ikke er tilstrekkelig forankret i kunnskap. Foto: Ellen Lorenzen.

Skråblikk: Når regjeringens fagorgan ikke kan faget

09.11.2020

Nedstenging, gjenåpning og nye innstramminger. Stadig skiftende regelverk. Påbud, synsing og råd. Det mest påfallende med koronalivet så langt er den totale uforutsigbarheten. Få har kjent det mer på kroppen enn aktørene i kulturfeltet. For hver eneste lille seier, hvert eneste skritt fremover, rykker vi minst to tilbake på en annen front. Og nå topper det seg med kravet om fastmonterte seter. Praktisk-banalt, sier du? Ja, men dypt urimelig og alvorlig for en bransje som allerede ligger nede med brukket rygg.  

Torsdag 5. november annonserte som kjent regjeringen nye innstramminger for å bøte på den alvorlige smittesituasjonen. Blant tiltakene var et krav om at publikum skal sitte i fastmonterte seter på innendørsarrangementer med mellom 50 og 200 personer. Før helgen stilte vi i Norske Konsertarrangører spørsmål ved hvilke smittevernfaglige vurderinger som ligger til grunn for dette kravet. Vi hadde håpet å finne svaret i et notat fra Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet datert 6. november, der Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet redegjør for definisjonen av fastmonterte seter. I stedet sitter vi hoderystende tilbake, for her avslører regjeringens fagorgan at det ikke kan faget.

I notatet slås det fast at det «er vist lite smitte på typiske profesjonelle, kommersielle arrangementer som kinoer, i teater, på stadion mv., som altså gjennomføres i lokaler med fastmonterte seter». Videre hevdes det at «Tiltak som å skru fast eller på annen måte feste (med tape, strips eller lignende) ellers løse stoler for å oppfylle kravet om at setene skal være fastmonterte vil kunne redusere smitterisiko». Det høres ut som argumentasjon som er helt i tråd med arrangørfeltets egen. Vi vet jo allerede at forsvinnende få smittetilfeller kan tilskrives kulturarrangementer i regi av profesjonelle arrangører.

Problemet oppstår når Helsedirektoratet og FHI setter likhetstegn mellom at fastmonterte seter og profesjonelle arrangementer, og beskriver alt annet som «mindre, lokale arrangementer uten fastmonterte seter».

Det er forstemmende kunnskapsløst. Mener virkelig myndighetene at en aktør som Bergen Live, landets største konsertarrangør utenfor Oslo, er en profesjonell arrangør når de setter opp konserter i Grieghallen, med fastmonterte seter i Griegsalen, men blir en lokal (les: ikke-profesjonell) arrangør når de gjør konserter i Håkonshallen, som ikke har fastmonterte seter? At arrangører som Folken og Tou er mindre profesjonelle enn Stavanger konserthus? At klubbscenene i Trondheim er mindre profesjonelle enn Olavshallen? Hvor i alle dager finner myndighetene belegg for denne kategoriseringen? Her er det fristende å minne om at klubbscenene på mange måter har ledet an i profesjonaliseringen av livebransjen de siste tiårene.

Og det stopper ikke der. I tillegg til en sjablongmessig og fullstendig feilslått vurdering av profesjonalitet, knyttes dette også opp mot graden av interaksjon mellom publikummere:

Helsedirektoratet vurderer videre at de typiske profesjonelle, kommersielle, arrangementene ofte er arrangementer som i liten grad innebærer sosialisering mellom bekjente, i motsetning til typiske lokale kultur- og idrettsarrangementer, der det er større risiko for at venner og bekjente møtes og omgås. De profesjonelle, kommersielle arrangementene innebærer dermed i mindre grad sirkulasjon blant deltakerne enn typiske lokale arrangementer.

Myndighetene mener altså å vite at jeg møter færre kjente og snakker mindre med folk i Operaen enn på Rockefeller. At jeg er sosialiserer mindre på Dansens hus enn på Blå. Og det eneste de baserer denne vurderingen på er om setene på de aktuelle stedene er fastmonterte eller ikke. Jeg skulle gjerne ha sett forskningen de lener seg på her. Forskningen som viser at arrangementer med fastmonterte seter utgjør en lavere smitterisiko enn arrangementer med faste sitteplasser i et statisk oppsett, hvor en profesjonell arrangør tar ansvar for at stoler ikke kan flyttes og smittevernfaglig avstand opprettholdes.

Ironien i denne saken topper seg når det slås fast at kirkebenker ikke er å regne som fastmonterte. Som vår gode kollega i Norsk musikkråd, Bjarne Dæhli, uttalte så treffende: «Noen av dem har jo vært fastmonterte i flere hundre år»! Til og med smittevernets wonderboy, assisterende helsedirektør Espen Nakstad, mente at kirkebenker måtte kunne defineres som fastmonterte seter da han svarte VGs lesere på spørsmål om de nye koronatiltakene i forrige uke. VG måtte imidlertid raskt ut med følgende rettelse: Helsedirektoratet har siden tatt kontakt med VG og sagt at dette ikke stemmer – disse regnes ikke som fastmonterte seter.

På Helsedirektoratet nettsider erklæres det stolt at én av direktoratets verdier er faglig styrke; «Helsedirektoratets arbeid er kunnskapsbasert og støtter seg på godt faglig skjønn».

Det ser ut som om Helsedirektoratet har satt dette på hold når det kommer til vurderingene knyttet til kulturlivet.

Hvis regjeringen mener at vi ikke skal samles på arrangementer i det hele tatt så bør den si det. Gjør det entydig og universelt. Ikke finn på usaklige smittevernsrestriksjoner som ikke er tilstrekkelig forankret i kunnskap. Vi ønsker alle å bidra til å slå ned smitten i samfunnet. Men vi ønsker også å ha innhold i livet, og å få lov til å drive aktivitet som det gang på gang slås fast at ikke utgjør noen betydelig smitterisiko. Da kan vi ikke finne oss i nasjonale tiltak som er direkte konkurransevridende og fører til en urimelig forskjellsbehandling mellom aktører som i praksis tilbyr akkurat det samme.

Kravet om fastmonterte seter fremstår som et siste desperat grep etter halmstrået. Regjeringen trenger å vise handlekraft, og når alle andre innstramminger er gjort strammer den heller inn på begrepstolkningen enn å ta det siste steget.