Uavhengig av om du er medlem av det ene eller det andre folkeopprøret på Facebook; klima er på alles lepper for tiden. Personlig tilhører jeg dem som ikke kategoriserer engasjementet som hysteri, men som common sense. Og jeg er glad for at stadig flere av oss leter etter måter å bidra på. Men som legfolk er det ikke alltid så lett å manøvrere i hva som faktisk monner. Og i et forsøk på å bli klokere på hva klimakvoter egentlig handler om sitter jeg igjen som en sånn eksploderende-hode-emoji.
Klimakvoter er ikke noe nytt, og begrepet brukes litt løselig her hjemme – både om utslippstak med kvotehandel, FN-regulerte klimakreditter fra det som kalles den grønne utviklingsmekanismen og andre måter å finansiere frivillige klimatiltak på. I ordets strengeste forstand handler det om å sette et kvotetak, stykke dette opp i individuelle kvoter tilsvarende ett tonn utslipp (oftest CO2), for så og omsette kvotene i et marked. De som kjøper kvotene får kort oppsummert en utslippstillatelse. Kvotehandel blir ofte omtalt som det viktigste klimatiltaket i verden i dag, men er omstridt, - både fordi systemene har svakheter og fordi kvotehandel beskrives som «siste utvei». Når stater og bedrifter ikke lykkes med å gjøre reelle utslippskutt kjøper de seg fri. Derfor er det i overveiende grad enighet om at klimakvoter alene ikke kan redde oss.
Når du og jeg får tilbud om å klimakompensere for flyreisen eller festivalbilletten vår så dreier det seg om FN-godkjente klimakreditter, der du støtter håndplukkede CO2-reduserende prosjekter i utviklingsland. Som regel handler det om prosjekter som bidrar til å erstatte olje og kull med fornybar energi. I praksis kompenserer du for egne utslipp gjennom å bidra økonomisk til at noen andre skal redusere sine. Som en hyggelig bieffekt sies prosjektene å skape lokale arbeidsplasser, og bidra til at lokalbefolkningen i økt grad får skolegang, rent vann, og bedre sanitærforhold. Utfordringen knytter seg imidlertid til at kredittene ikke har noe utslippstak, og at den faktiske effekten er omdiskutert. For hvordan måler man egentlig fravær av utslipp?
Og det rykker litt i den moralske strengen, gjør det ikke? Er det egentlig greit at vi kan sitte her, privilegerte, oljefete og late, og betale folk i utviklingsland for å la være å slippe ut så mye CO2? Det gjør jo ikke livsførselen vår noe mer bærekraftig. Her iler impactselskapet til og sier at deres arbeid handler om å gjøre tingene i følgende rekkefølge: Vi må 1) måle utslippene og dele informasjon slik at alle har tilgang til klimaavtrykket som etterlates av aktivitetene våre, 2) iverksette tiltak og redusere alt vi kan – og helt til sist 3) kompensere.
Problemet med den norske konteksten i dag er imidlertid at det er for få insentiver til faktisk å kutte, og litt for lett å kompensere, med det resultatet at vi tror vi kan kompensere oss til frelse. Budskapet om at det å kompensere må skje i tillegg til er alt for svakt. Ta flyreiser som et eksempel. Å klimakompensere for en flyreise kan absolutt være et godt supplement hvis du allerede har en høy bevissthet om flybruken din. (Og tro meg, jeg er fra Nord-Norge, så jeg har et forhold til avstander og realismen i behovet for å bruke fly som transportmiddel.) Det er noe annet hvis du tenker at kvotekjøpet gir deg et free pass til å fly ubekymret til storbyferie flere ganger i året.
I arbeidet med å utvikle et grønt veikart for kunst- og kulturfeltet fokuserer vi på steg én og to. Sagt på en annen måte: På måling, kunnskap og kutt. Det kan du høre oss snakke mer om på by:Larm på fredag, hvis du er i Oslo under festivalen.
Uavhengig av det vil ikke vi i Norske Konsertarrangører oppfordre våre medlemmer og samarbeidspartnere til å klimakompensere før vi er sikre på at vi har dere med oss på å kutte mest mulig i egen virksomhet, samtidig som vi skal opprettholde et rikt og mangfoldig konserttilbud i hele landet. Vi må rett og slett jobbe smartere. Vi kan ikke kompensere oss ut av klima- og miljøkrisene. Vi trenger innovasjon og nullutslippsteknologi. Vi trenger at det grønneste alternativet er billigere enn kvoten for å slippe å tenke på det. Det er og blir min grunnregel.