Vi vet at over seksti prosent av befolkningen går på konsert, og har gjentatte ganger de siste årene fått bekreftet at livemarkedet er viktigere for artister enn noen gang. Så mye som femti prosent av norske artisters omsetning kommer nå fra konsertvirksomhet. Parallelt med dette har vi snakket mye om den pågående profesjonaliseringen av arrangørfeltet, og hva den bringer med seg av godt og vondt. Alt dette er godt beskrevet i boka «Engasjement og arrangement– Ei bok om konsertar og konsertarrangering», skrevet av Bård Kleppe, Ola K. Berge og Sigbjørn Hjelpebrekke i Telemarksforskning på oppdrag av Kulturrådet. Og selv om det kan oppleves som selvfølgeligheter for mange i bransjen, så er det viktig at vi får en uavhengig utredning som beskriver utviklingen vi kjenner på hver eneste dag. Ikke minst er det viktig og bra at Kulturrådet, som har ansvar for arrangør- og festivalstøtteordningen, investerer i mer systematisk kunnskap om arrangørfeltet.
For den mer nedslående delen av boka handler om økonomi, og mer spesifikt om konsertregnskapet. Det slås med all tydelighet fast at gjennomsnittskonserten i Norge ikke lønner seg. 63 prosent av konsertene går med underskudd, omtrent 32 prosent går med overskudd og ca. 5,5 prosent går i null. Det vil si at arrangører flest er helt avhengige av tilskudd, spons, barsalg eller andre inntekter for å klare seg. Og ikke overraskende er det særlig de små arrangørene som sliter. Boka beskriver også nokså presist hvordan vi har A-, B- og C-lag i arrangørfeltet, hvor tilskuddsordningene på statlig nivå slår veldig ulikt ut. Vi kan bare håpe at Kulturdepartementet og Kulturrådet bruker denne utredningen godt til å revurdere dagens tilskuddspraksis. Og essensen er: Uten offentlige tilskudd til konsertvirksomhet, intet mangfold.
I en annen avdeling for dårlig nytt slås det fast at arrangørfeltet har en skjev kjønnsfordeling. Det har vært mange medieoppslag om kjønns(u)balansen på festivaler den siste tiden, men arrangørutredningen peker på at det ikke akkurat står bedre til i våre egne rekker. 67 prosent av alle daglige ledere er menn. Og vi vet jo at denne ubalansen også gjelder i andre nøkkelroller, som booking, hvor tallene kanskje er enda skjevere. Sånn sett er det egentlig ganske urettferdig at det bare er festivalene som får tyn i de årlige oppslagene om hvem som pryder plakaten. Festivalenes booking er jo bare den siste skansen – og vi må ikke glemme at mange allerede gjør en god jobb her. Like fullt bekrefter disse tallene at vi har noen strukturelle utfordringer bakover i rekkene som vi burde jobbe mer aktivt for å endre på. Det snakket kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande og jeg mye om da vi møttes for en morgenkaffe på hennes kontor nylig. Og siden DN ikke utdypet vår felles oppfordring i saken så tar jeg punktene med her:
- Vær målrettet: Vi vet at endringer ikke skjer av seg selv. På samme måte som i andre bransjer, må norske arrangører jobbe bevisst med å få flere kvinnelige artister på scenen når de utarbeider programmet.
- Ta ansvar: Dagens barn og unge vil om 10-15 år være premissleverandører for hva som presenteres, og dagens bransje er deres rollemodeller. Bransjen bør derfor være bevisst sitt ansvar og ha god kjønnsbalanse i alle ledd. Vis at det er en selvfølge at både jenter og gutter kan stå på en scene, være kunstnerisk leder/bookingansvarlig, være manager, og så videre. Hvis ikke har vi den samme diskusjonen om kjønnsbalanse på festivalscenen også om 15 år.
- Kartlegg: Hvordan er kjønnsbalansen i egne rekker, og i hvilke roller er det skjevt?
- Og sist, men ikke minst: Bidra til endring! Vi trenger ikke flere som sier at de er bevisst på disse problemstillingene. Vi trenger flere som gjør noe.