God jul og godt nyttår med topp 5

Arrangørkonferansen 2015 - Ålesund from Norske Konsertarrangører on Vimeo.

Så til administrasjonens topp fem konsertopplevelser i 2015.

Daglig leder Torbjørn Heitmann Valum

Kombinasjon av rollene som festivalprodusent og småbarnspappa gjør at jobben med å finne «topp 5 konserter i 2015» ble til «finn 5 konserter i 2015». Skulle tro at det å jobbe med festival ga masse konertopplevelser, men den gang ei. Har likevel klart å grave opp et par fantastiske øyeblikk gjennom året:

Kommunikasjonsansvarlig Andreas Feen Sørensen

Fagansvarlig Anette Rønneberg Lindskog

Administrasjonsansvarlig Mariann Skjerdal

GodSpeed you:Black Emperor – Rockefeller, Oslo
Dette kanadiske post-rock bandet hadde sin storheitstid på 90 talet, men etter ein lengre pause var dei tilbake med ein legendarisk konsert på Øya i 2013 og i 2015 på Rockefeller. Musikken er ikkje for alle, men for oss med hang til filmatiske lydlandskap, lange droneakttige verk og vegger av lyd, treff musikken rett i magen. Når du først havner inn i deira univers, kjem du til deg sjølv når konserten er over. Publikum vugger seg inn i ein slags kollektiv trance.  Bandet er temmeleg innvendte og her er det kombinasjonen mellom super 8 mm filmkollasjar som samspiller med musikken og skaper dette unike universet. Musikken er kontrastfylt og vekslar mellom det støyete og voldsomme og til tider dystre, men det er alltid lys i mørket og avsindig vakker på sitt beste. I deira «roadmovie» flimrar ordet «Hope» som del av budskapet og det er noko vi alle treng i desse tider.

Patti Smiths – Norwegian Wood, Oslo
Patti sette standarden da ho spyttande entra scene. Som legende og ein av forløparane til pønken, så er ho ein av dei få godt vaksne artistane som både har aktualitet og som greier å formidle med same edge og kraft den dag i dag. Konserten og turneen var ein del av feiringa av 40 års jubileum til plata Horses. Mange av låtane står like sterkt i dag og tekstane passer inn i ein ny kontekst. Hennar aktualitet vises også gjennom at konserten forener både unge og eldre, både dei som hadde eit forhold til musikken og dei som akkurat har oppdaga ho. Det vekslar mellom sårbart ,vart og sterk kraftfull desperasjon. Det var som poet ho begynte, så musikken er eit verktøy til å formidle hennar desperate budskap om verdens tilstand og menneskas eksistensielle dilemma. Frihet er eit gjennomgåande tema som ho heile tiden kjem tilbake til. Denne sterke miksen av Rock og poesi kjem best til sin rett i Birdland og Land.   Patti med band som dei siste låtane også omfatta Jo Nesbø på gitar ender kvelden med ein knallsterk versjon av the Who`s My Generation.

Thåstrøm – Øyafestivalen, Oslo
Det mørke, nesten dystert støyfylte lydbildet er fylt med kontrast og friksjon.  Det er styggvakkert og kraftfylt frå Pønken gudfar i Sverige. Med startpunkt frå Ebba Grøn og Imperiet har Thåstrøm opp gjennom åra vært innom mange stilarter og også hatt sin elektroniske periode. Alle desse høyrer ein referansar frå nå, men rocken er kanskje tydelegast, kanskje ikkje så ulikt Nick Cave sitt univers, men med sitt eige tydelige avtrykk.. Som «historieforteljar» er han eminent og du blir dradd inn i eit univers som du vil skal vare og vare.

Wunderkammer – Café MONO, Oslo
Med sin dramatiske miks av sigøyner (rom) og klezmer, balkan, flamenco, tango og den karismatiske musikeren og regisøren Pål Jackman i spissen, skaper dette meir enn ein rein konsert. Med ugivelsen av plata: «Gi meg noe sterkt å drikka verden med» og påfølgande turne, er dette ein førestilling i eit vilt og vindskeivt univers av underlige figurer og sære tekster. Ein knallsterk besetning i bandet får verkeleg slå seg løs in sirkuspønken. Kommunikasjon bandet imellom og særlig mellom Jackmann og fiolinist Gertrude er rørande og ekte. Og Jackman beveger seg ut blant publikum. Det er vakkert og inderlig formidla og vekslar mellom det raske, energiske og det mollstemte og dramatiske.

Unnveig Aas – Piknik I Parken, Oslo
På ein av dei koseligaste scenene, Lastebil under årets Piknik i Parken, stifta eg bekjentskap med eit totalt ubeskrevet band for meg. Genren kan ein vel kalla alternativ country/folk eller Americana. For fans av Gilliam Welch og kanskje First Aid Kit  og kanskje også Mazzy Star, bør kjenne sin besøkelsestid. I denne genren står den gode låten og tekstane i sentrum. Her er det lite å gjema seg bak. Det er heller ikkje Unnveig som aleine som skaper dette lydbildet, men dynamikken med resten av bandet. Heilheten mellom stemmen, gode låtar og ikkje minst den kombinasjon med forsiktig støy i bakgrunn som drar låtane i ein litt mørkare og spennande retning, gjorde denne konserten til ein av dei beste i år. Legg merke til låta «Time has changed us» og How Long Must A Woman Mourn,

Prosjektansvarlig Anders Tangen