Bilde: Norsk Rockforbund på omvisning på Øyafestivalen 2013

Administrasjonen i Norsk Rockforbund forsøker å besøke et bredt utvalg av klubber og festivaler året igjennom. Ikke alltid får vi med oss konserter.  Men noen blir det. Vår høyst subjektive liste over årets konserthøydepunkter er blitt en morsom tradisjon (iallefall for oss). 

Vi starter med det ferskeste ansiktet i NRF-administrasjonen, prosjektansvarlig Anders Tangen. Gi oss dine fem favoritter!

John Grant på Roskildefestivalen
For en mann! Fikk øynene opp for denne karen etter solokarrieredebuten med Queen of Denmark fra 2010. Årets oppfølger «Peel Green Ghosts» er for meg en av årets beste plater. Etter å ha gått glipp av konserten han hadde på Parkteatret på forsommeren, var det et godt plaster på såret å få se han på Roskilde. «I´m the greatest motherfucker that you´re ever gonna meet”, synger han. Kan være så mye motherfucker du vil for min del, med den stemmen og de sangene.

High on Fire på John Dee
Dette ble for meg årets store "wow-opplevelse" på konsertfronten.  Den kuleste metaltrioen siden Motörhead? Godt mulig!

Bad Religion på Slottsfjellfestivalen
Jeg begynte å høre på Bad Religion når jeg var sånn omtrent 15 år og i noen påfølgende år var det stort sett ikke noe annet jeg hørte på. Husker vi pleide å plage taxisjåførene i Steinkjer med å synge «Generator» på vei ned til byen i helgene. Nok om det. Har fått sett de en del ganger opp i gjennom tiden, men nå hadde de med seg det beste albumet på 20 år etter min mening i bagasjen. Rammen for konserten oppe på fjellet var nydelig i perfekt sommervær. Greg Griffin i Bad Religion var i storform og jaggu ramla jeg ikke borti en barndomskompis som pleide å være med på de nevnte taxiturene. Flott var det!

Shining på Steinkjerfestivalen
Årets bakoversveis. I et svett lokale på Steinkjer ble dette en intens, brutal og vakker musikkopplevelse.

Baroness på Rockefeller
Dette bandet har vært en favoritt for meg i en del år, men jeg hadde ikke før denne konserten fått sett de på en klubbscene. Sist jeg så de var på Øyafestivalen i 2012. Der gjorde de en helt ok konsert og jeg hadde store forventinger til og nå skulle få se de på en mindre scene. Inne i mørke. Og det er der disse gutta hører hjemme. Konserten stod til forventingene og mer til.

Takk for fin liste Anders og takk for en nostalgisk reise i dine barndoms fotspor i Nord-Trøndelag. Neste ut er ingen ringere enn daglig leder Line Endresen. Populært kalt mor. Døpt «daglig ilder» av tidligere kollega Svein Bjørge. Kjør på Line!

Dessverre er det få nykommere på listen over mine beste konsertopplevelser 2013. Til neste år håper jeg det står flere unge, norske band på listen min. Ingenting er nemlig kjekkere enn å vippes av pinnen av norske nykommere.

Blur på Øyafestivalen
Et band jeg har drømt om å se siden britpopbølgen traff meg på midten av nittitallet. Og konserten var akkurat som forventet der jeg sammen med en haug andre 30-40 åringer hoppet rundt og sang med på alle hitene fra Blurs gullalder. Og det morsomme var jo at Damon Albarn var blitt mye eldre, men klarte å være akkurat like kul som han var for nesten 20 år siden (akkurat som at alle oss andre også er blitt litt eldre men er like kule).

Truls i Wimp-teltet på by:larm

Jeg er litt ambivalent til Truls og det var derfor med litt lave forventninger at jeg tok turen til teltet. Misforstå meg rett, jeg er stor fan av hans låter og har stor respekt for det han leverer på Trvls og ikke minst det han gjorde med Lukestar. Likevel er det noe med at vokalen er så særegen at den også blir så ekstremt sårbar. Er det bra, er det dritbra og er det dårlig, så blir det dessverre ekstra dårlig. Men, denne gangen traff det meste og konserten går da dermed lett inn i rekken av årets beste konsertopplevelser.

Karpe Diem på Norwegian Wood
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett Karpe Diem live, men det er sannelig like gøy hver gang. Dette må jo være en av Norges desidert beste liveacts og selv om dette sjangermessig er litt utenfor det jeg vanligvis ville satt på, er Karpe live i en liga for seg. Gjørme og skråninger bidro muligens også til å heve konserten enda mer, ettersom det dannet seg et fantastisk show av skliende, fallende mennesker og mye søl like ved siden av meg. Karpe akkompagnert av slapstickhumor i Frognerbadet var for meg første følelse av festivalsommeren 2013

Metz på Øyafestivalen
Det var en tilfeldighet som gjorde at jeg var på do til riktig tidspunkt og ble lokket inn i teltet av skitne gitarer. Og takk for det, for dette var noe av det bedre jeg har sett på lenge. Et band jeg ikke hadde kjennskap tidligere, men som brakte litt etterlengtet temperatur og røffhet inn i en ellers rolig festivaldag. Sjangermessig litt vanskelig å sette i bås, men med bøttevis med energi, skitne gitarer og hylete vokal var det i alle fall mer enn nok til å få rockefoten min til å riste.

Pixies på Sentrum Scene
Ja, jeg var der. Det er kanskje mest derfor de står på listen, for det rare var at konserten ikke ga meg så mye (ja, jeg vet de fikk 6’ere alle veier og mange nok vil være uenige i min dom). De spilte fantastisk bra og serverte en hitparade av sine beste låter. Jeg fikk alle låtene jeg drømte om, lyden var fantastisk, nye Kim funket helt supert og Frank Black sang helt perfekt. Men, de var så distanserte og den kontakten man vanligvis har mellom band/ publikum på klubbkonsert, manglet fullstendig. Kanskje sto jeg for nær scenen som gjorde at jeg heller ble irritert enn imponert over at de var fraværende og arrogante (som de jo selvfølgelig bør kunne ta seg frihet til, for vi snakker jo om Pixies tross alt), men uansett håper jeg at jeg neste gang ser dem på en svær scene heller enn klubbkonsert. En rar ting å skrive, ja absolutt..

Allreit Line, da sier vi takk til deg. Fin sjangermiks, noe som vel beviser at også administrasjonen i Norsk Rockforbund er så sjangerfrie som det er mulig å bli.

Mariann er neste kvinne som skal presentere sin liste. Mariann er kjent for å være den største musikknerden på kontoret, med et bredt kunnskaps- og referansegrunnlag. Noe som gjenspeiler seg i beskrivelsene under. Kudos for nynorsk!

Patti Smith på Sentrum Scene 
Endelig fekk eg oppleve rockens førstedame, poeten og rockemusikaren Patti Smith. Patti Smith starta sin karriere som hovedsakelig poet og kunstner. Musikken var i begynnelsen eit medium for å formidle hennar poesi, Nydelig fortalt i boka «Just Kids» som fortel mykje om vennskapet med kunstnaren Robert Mapplethorpe, men også hennar utvikling som poet og kunstnar. Hennar start i musikkverden var når ho møtte og samarbeida med Lenny Kaye som spelte gitar mens Patti deklamerte sine eigne tekster og dikt. Dette utvikla seg til å bli eit fruktbart samarbeid og resten er historie.

På Sentrum Scene denne kvelden begynte det litt famlende, men allerede fra låt nummer to Privilege (set med free), tok det av. Denne låten oppsummer alle kontrastane som Patti har med seg. Patti kombinere det kraftfulle og sårbare, det sjølvsikre og det sårbare, det harde og det mjuke, det politiske og det poetiske. Med Lenny Kaye i spissen på scenen fremstår ho som både ydmyk, varm, men enda med ein brodd. Og publikum ville ikkje gi slipp på ein artist som i så stor grad har endra og påvirka rocken og som enda kan regnes med.

God Speed you! Black Emperor på Øyafestivalen
Er ein ute etter lette og ukompliserte poplåter eller publikumsflørt, er ikkje dette bandet. Dette kanadiske bandet er kjent for å bygge opp monumentale lydlandskap. Det begynner gjerne med det minimalistiske og langsomt oppbyggende droner, for å ende opp i eit lydcresendo av vakker støy.  Her er det brukt både klassiske instrument som fiolin og dulcimer, kombinert med tradisjonelle rockeinstrument. Låtene flyt over i kvarandre.  For å ha utbytte av denne konserter, må du gi deg hen i denne lydverdenen. Vakkert og voldsomt!

Torgeir Waldemar på Pølsefesten til Norsk Rockforbund på Rockefeller/Bylarm
Med inderlighet og innleving har denne singer/songwriter markert seg dei siste åra. I arven etter Townes van Zandt og Jason Molina, dukka denne artisten opp. Med låter med røter fra amerikansk country, bluegrass og til tider gospel, framstår denne artisten med stor troverdighet. Her er ingen jåleri og pynt, men eit ekte og direkte lydbilde som treffer ei nerve i folk. Desto viktigare blir sjølve låten. Det er ekte, jordnært, og låtene er fantastisk laga. Kvar låt er inderlig fremført og eit lite mesterverk i seg sjølv. Det blir spennande å følge denne artisten framover.

Beach House på Øyafestivalen
Ein herlig avslutning på ein solfylt dag, under årets Øyafestival Beach House. Dette er eit band med mørk og drømmande pop. Vokalist Victoria Legrand flytande og luftige stemme har ofte blitt sammenligna med Nico og 80 tallets Kendra Smith (fra både Opal og The DreamSyndicate).  

Rodriguez på Øyafestivalen
Mannen er eit ikon. Ingen som har sett «Searching for Sugarman», kan vere uberørt av denne fantastiske historien. Vel så var artisten kanskje ikkje på sitt beste musikalsk sett. Men sjarm og underfundig humor har han. Når det slo til musikalsk, fungerte det. Ein undrer seg korleis det ville vært å høyrt denne artisten, når han var på sin høgde musikalsk.

Takk Mariann!

Så er vi kommet fagansvarlig og påtroppende daglig leder (mens Line bringer nok en Endresen Normann til verden) Gry Bråtømyr. Gry, nå er vi sabla spente, hva har du å by på?

Truls på by:Larm
Et deilig avbrekk fra det nye tobarnslivet på by:Larm med gode venner. Det vibrerte litt av nerver på scenen og forventlinger i lufta på John Dee denne natta, men monsterhitene Out of your self og The Next løfta taket greit for meg.

Hilde Marie Kjersem & Billie Van på Total, Tønsberg
En sterk dobbelkonsertet med så godt som ingen publikumere dessverre. Like fullt et verdig minne både musikalsk og for en herlig fest etterpå.

Susanne Sundfør på Slottsfjell festivalen
Midsnattskonsert på festivalens siste dag, oppe på toppen av selveste Slottsfjellet. En superbra konsert og en nydelig innpakning.

Cat Power på Øyafestivalen
For en stemme på den dama! Kanskje ikke helt i vater ellers, men en av konsertene dette året jeg absolutt tar med meg.

Real Ones på Jimmy Legs, Haugesund
Ikke hver dag man er på konsert i Haugesund, eller har Arrangørkonferanse der for den saks skyld, så denne må med. Et veldig hyggelig gjensyn med gamle kjente som leverte som alltids.

Til slutt er det NRFs (tidligere) ungdomsalibi (som de siste tre månedene har pådratt seg to kinker og begynt å gå med briller) informasjonsansvarlig Even. Så hvordan sier din liste ut?

Takk for introduksjonen Even. Først og fremst vil jeg si at dette har vært et kanonbra konsertår, bade på klubb- og festivalfronten. Vi er heldige  i detta landet, som ukentlig kan velge og vrake i godbiter.

Queens of the Stone Age – Roskilde/Oslo Spektrum
Queens of the Stone Age ga meg mine to største konsertopplevelser i 2013. Med det nye mesterverket …Like Clockwork i beltet og en hitparade som ikke ligner normal menneskelighet og uten tvil verdens tøffest frontfigur i Josh Homme, var dette dømt til å bli opplevelser av de sjeldne. Først ut var konserten på Roskilde. Orange badet i sol, Tuborg i glasset og gode venners lag gjorde øyeblikket helt magisk. Da Feel Good Hit Of The Summer eksploderte ut over sletta nådde stemningen klimaks. Perfekt! Spektrumkonserten var på en søndag og man er alltid redd for at dette smitter over på steminga til både band og publikum. Men dette viste seg å slå ut helt motsatt. Enden på en lang turnè ble kronet med en maktdemonstrasjon av de sjeldne og konserten ble kronet med flere seksere i landets aviser.

Jake Bugg på Parkteatret
Hadde store forventinger før denne utsolgte konserten med 19-åringen fra de britiske øyer. Både debutplaten og solide liveanmeldelser bidro til det. En typisk “jeg-vil-se-han-før-han-blir-for-stor”-konsert. Bugg bergtok salen og man kunne høre knappenåler falle mellom de intense og nakne fremføringene med backingbandet trygt plasser i bakgrunnen. Gitarspillet, den nasale stemmen og den vanvittige tryggheten, alderen tatt i betraktning, gjorde det til “en av de kveldene”.  

Erlend Ropstad på Mono
Erlend Ropstad ga tidlig i 2013 ut sitt første norskspråklige album etter flere utgivelser hvor han synger på engelsk. Er også fan av den engelske versjonen av venndølen, men på norsk har han virkelig kommet til sin rett. Med fantastisk fine harmonier og tekster fremført med en litt forfinet Vennesla-dialekt er “Hva om det ikke er sånn som tror at det er” en av de platene jeg har hørt mest på i 2013. Forventingene var derfor store. Og de ble innfridd. Kun Ropstad og kassegitaren (med litt hjelp av en kompis på et par låter) gjorde februarkvelden på Mono til et deilig avbrekk i en mørk årstid. 

Wu Tang Clan på Øyafestivalen
Ganske surrealistisk å få besøk av så mange originalmedlemmer som er fysisk mulig å samle. Nostalgi herfra og til månen. Utrolig kult å få oppleve at det også var en spillekåt (heter det, det?) gjeng som møtte opp på Sjøsiden. Høydepunktene stod i kø med Gravel Pit som et høydepunkt som høstet massiv allsang. Krølla femtilapp, yo!

Primal Scream på Rockefeller
Enda mer nostalgi. men jeg klarer ikke komme utenom Primal Scream sin konsert på Rockefeller i november. Absolutt ikke trangt om plassen, men på en måte føltes det bare enda mer eksklusivt å få nyte Bobby og co. blant en gjeng dedikerte fans. Det begynte litt tregt, men når hitparaden kom igang med Country Girl, Swastika Eyes, It`s allright, It`s OK, Come Together og selve rosinen i pølsa; Movin On Up, skal du være en skikkelig grinebiter for å ikke smile, le og svinge hofta til rytmene. Ingen grinebitere i sikte på Rockefeller denne kvelden.   

Hadde fortjent å bli med på lista: Hold Fast på Charlies Bar, Kristiansand (Sørveiv), Lars Vaular på Rockfeller, Håkan Hellström i Oslo Spektrum, Truls på by:Larm og John Grant på Roskildefestivalen.

Det var det hele for i år. Vi ønsker dere et godt nytt konsertår!