Og høydepunktene har det vært mange av. Både festivalene og helårsarrangører har holdt et imponerende aktivitetsnivå og vi tør påstå at tilbudet av gode liveopplevelser aldri har vært større og bedre.

Som seg hør og bør skal daglig leder Line Endresen få være første kvinne ut med sin liste:

LINES TOPP 5, 2012

Hei Line, oppsummer konsertåret 2012 for din del er du snill!

Dessverre går 2012 for meg inn i historiebøkene som konsertåret jeg var på færrest konserter og festivaler. Dette har nok mye med at jeg i store deler av året har vært i ammetåka, så det må jo sies at jeg i år har måtte prioritere mye barnemusikk og har plutselig fått en person i livet som styrer meg med jernhånd. Men noen konserter har jeg fått med meg.

Fyr løs - i stigende rekkefølge!

1. Damien Rice- Kulturkirken Jacob
Absurd vakkert, nedpå, humoristisk, sårt og magisk. Min første konsertopplevelse i Kulturkirken Jacob og et dykk inn i mimreland når Damien serverte perle på perle fra gamle dager. Noen rare ting skjedde også: Maria Mena sang duett uten å være forberedt på dette selv og to publikummere fikk servert store mengder rødvin fra scenen. Alt i alt en magisk opplevelse som klarte å balansere det vakre og såre med lun humor, slik at det hverken ble for klissete eller kleint.

 2. Billy Talent- Sentrum Scene
Jeg har vært fan fra dag én, så det var med glede jeg fikk se disse canadierne live igjen. Og, ja det skader heller ikke at vokalisten er så fin at jeg gjerne kunne giftet meg med ham. Topp, catchy og gitarbasert, en finfin kombo av popmelodier pakket inn i herlig fuzzgitar. Mitt tyggishjerte smelter hver gang jeg ser dem live og etter konserten var jeg overbevist at jeg bare MÅ ta opp igjen rockegitarspillingen.

3. Bob Mould- Øyafestivalen
Jeg måtte klø meg litt i hodet da Bob Mould ble annonsert til årets Øya. Sugar er et band jeg hadde glemt, og Copper Blue en plate som jeg ikke har hørt på siden de glade studiedager i Bergen. De første 7 låtene på platen kan jeg ut og inn (og har tydeligvis alltid skrudd av platen etter «if I can’t change your mind»). Så, dermed var det full jubel, allsang og klapping gjennom de 7 første sangene, også gikk jeg videre for å spise no god mat. Men de syv låtene holdt sannelig til at denne konserten kåres til en god tredjeplass ettersom den gjorde at jeg smilte resten av den festivaldagen

4. Refused- Øyafestivalen
Ja, hvilken glede å se Refused igjen! Jeg forventet egentlig ikke så mye, så jeg ble litt overrasket da gutta viste et energinivå utav en annen verden. Et herlig comeback! Men, likevel får det meg jo til å tenke på om jeg er blitt en sånn «alt er bedre før»- person? På lista mi er det temmelig mye «gammelt». Hm, nå må jeg skjerpe meg og heller begynne å fokusere på all den fantastiske nye norske musikken vi har her til lands.

5. Susanne Sundfør – Parkteatret
Det var knyttet store forventninger til Susanne Sundførs releasekonsert. Produksjonen var enorm, lysdesignet helt vanvittig og Susannes stemme rå som vanlig. Susanne er virkelig av internasjonalt kaliber. Storslått, overdådig, pompøst og helt rått. Jeg gråt faktisk nesten (men ikke helt).

Takk for det, fin liste med både kliss og sement. Noen flere høydepunkter eller andre kuriositeter du ønsker å dele med leserne?

Årets «Hæ, jeg danser jo, hva skjer??» fikk jeg med Den Svenska Björnstammen i Nokiateltet under by:larm. Jepp, hvem hadde trodd? Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig sto jeg der midt på natten og hoppet rundt i et telt sammen med mange hundre andre: Det må jo være et tegn på at konserten var helt ekstremt gøy. Jeg tror nok ikke dette er en plate som jeg noensinne ville satt på anlegget hjemme, men det er jo nettopp liveopplevelsen som er noe av det mest fantastiske med konserter. Man vet aldri hva som treffer og når.

Årets «NEEEEEEEIIII, er det avlyst for pokker??!!» Muse- Oslo Spektrum. AAAAARRRRRRRRRRRGH!!!! En knekt tå var det som skulle til liksom… AAARGH!!

Takk for det Line - det er godt å ha deg tilbake og fint for konsertarrangørene i det ganske land at ammetåka har lettet. 

LARS' TOPP 5

Prosjektansvarlig Lars Tefre Baade er neste ut.

Ganske gubbete liste du har presentert for oss Lars, hva har du å si til det?

Gubbete og satt, ja. Men i motsetning til deg (Even) så lager jeg en liste over hva jeg har sett som var fett, og ikke hva hipster.no mener er innafor. (Autsj! Red.anm)

1. Refused - Øyafestivalen/Sentrum Scene
Aldrende hardcorehelter på comeback-turné kunne gått skikkelig galt. Helt ærlig så var forventningene skrudd noe ned.Men fra Refused teppet falt og mine gamle helter (som overraskende nok ikke virket særlig gamle) satt igang var maktdemostrasjon i festivalmagi et faktum.

Få andre band kan konkurrere med livebandet Refused og lista over mine beste konserter ever måtte skrives om etter dette.

Sist søndag var bandet tilbake i Oslo. Denne gangen var forventningene skrudd skyhøyt, konserten var deres nest siste og var sneket seg inn som en del av dere avslutningsturné i Sverige. Om det blir siste gang jeg ser dem er uvisst, men at det er et fantastisk liveband er det lite tvil om.

2. Tom Petty and The Heartbreakers - Norwegian Wood
Nummer 2 på lista som ikke er kronologisk er om mulig en enda større helt. Så lenge jeg har vært på Facebook har jeg også vært medlem i gruppa; Bring Tom Petty to Europe. Og venter man lenge nok så kan alt skje. Ikke bare i Europa men i selveste Frognerbadet. Herregud for en forestilling! Flere av musikerne i Tom Petty & The Heartbreakers har spilt sammen i 42 år. Det høres, men selv etter så lang tid fremstår det friskt og energisk. Bra lyd, nydelig vær og masse fine folk.

3. Death By Unga Bunga - Cafe Mono
Maktdemostrasjon i garasjerock! Elsker dette bandet live og klubbformatet passer dem perfekt.

Fortsatt litt bitter på at jeg kjøpte skiva deres på hvit vinyl i døra, som viste seg å være ordinær sort..

4. Oscar Danielson - Bøgrend Autofest
Omtalt som ”Sveriges best bevarte hemmelighet”. Oscar Danielson er en svensk visesanger og forfatter som har gitt ut hele 6 album og 3 bøker.

For meg ble Bøgrendkonserten første møte med en artist som traff meg mitt i hjerterota og som har surret på anlegget i hele høst.

5. Alison Krauss & Union Station - Kollenfest
Mye har vært sagt i ettertid om Kollenfest, programmeringen og ikke minst konkursen og tåka.  Men når tåka har lagt seg så er jeg overbevist om at mange av oss som var der hadde fine konsertopplevelser. Bluegrass-dronningen Alison Krauss og hennes kompanjonger i Union Station vant mitt hjerte i Kollen.  Dyktige musikere og en av verdens vakreste stemmer som vet å spille med og mot hverandre, uten å overspille eller underspille en eneste note.

SVEINS TOPP 5

1. Bruce Springsteen - Moody Theater, Austin Texas
Å se Springsteen & The E Street band med korere, full blåserrekke og gjester som Eric Burden, Tom Morello, Jimmy Cliff, Joe Ely, Alejandro Escovedo, Garland Jeffreys og halve Arcade Fire på en klubb-scene, i 2 timer og 40 min er nesten absurd å tenke på selv i dag, 9 måneder etter.

2. Bruce Springsteen – Roskilde
Så var Bruce der igjen, og gjorde noe som i ettertid er blitt omtalt som kanskje den største konserten i Roskildes historie. En ut-av-kroppen opplevelse som Little Steven selv refererte til i Rolling Stone som en helt spesiell opplevelse i E Street Bands karriere. I boka om tidenes konserter, bør denne stå på en av de aller første sidene!

3. Motorpsycho & Ståle Storløkken – Operaen
Motorpsycho med sin største konsert noensinne, både i format og utførelse. Verket The Death Defying Unicorn med Trondheimssolistene og Trondhem Jazzorkester var som en emosjonell reise som slengte deg rundt i skumsprøyten, og kastet deg på land, mentalt mørbanket og drenert. Jeg så menn som gråt utenfor Operaen. Skjønner jeg godt!

4. Kimbra - Haven, Austin Texas
Med scenesjarm som kan knekke nøtter og et show som oppleves som vitalt uten å være ekstragavant. Kimbra har noe i seg som gjør at hun kan være en stjerne om 2-3 år. Hyggelig da å ha sett henne på utradisjonelle og eksotiske Haven.

5. Hedvig Mollestad Trio – Steinkjerfestivalen og Crossroads
For ei dame! Eller rettere sagt; for en artist!! Hedvig Mollestad har en stor, stor fremtid i norsk musikk, og jeg har en våt drøm om å få oppleve henne med Kenneth Kapstad på trommer.

Runner-up: Fantastiske konserter med både Refused og Bon Iver på Øya.   

Årets desidert pinligste opplevelse: Bjørk - Roskilde
Først gjorde hun en flau konsert kun for seg selv på Roskilde, der halvparten gikk i løpet av konserten. Deretter gjentok hun pinlighetene på Øya. Og fortsatt er det ingen journalist som tør å si det, men messer fortsatt om at hun er trendsettende og genial. Det «geniale» hun driver med i dag er introvert performance, og hører hjemme på Henie Onstad-senteret.

Årets mest sakrale opplevelse: Ensamble 96 synger ‘Immortal Nystedt’ i Kulturkirken Jacob. Gåsehud!....

EVENS TOPP 5

Det blir noe kleint å skulle småprate med seg selv, så jeg går rett på!

1. Bon Iver – Roskilde
Arena var fullstendig tettpakket både innenfor og utenfor teltduken idet Bon Iver (evt. Justin Vernon) med backingband entret scenen i skumringen. Av og til er det skikkelig digg å oppleve et «band» med 100% fokus på musikken og detaljene. Til tross for lørdagskveld på Roskilde ble publikum så til de grader bergtatt og det ble respondert med rungende allsang på mer tilgjengelige låter (som Skinny Love), korsang på The Wolves act I & II med Vernon som dirigent og dyp andektighet og lighterveiving på låtene som fortjente det. Med to av millenniets beste plater i beltet var dette en opplevelse som overgikk det meste i 2012. Forestillingen som ble levert på Øya var også helt der oppe!

2. Ryan Adams – Folketeateret
Mitt første møte med Ryan Adams live ble en minneverdig opplevelse. Den tidligere punkeren fra North-Carolina er uten tvil en av de største skruene på planeten Tellus. Til tross for hans overdrevne fasinasjon og kjærlighet for verdens mest populære husdyr (katten) og at dette får uforholdsmessig mye oppmerksomhet både på  twitter og på scenen (ti minutter av konserten gikk med til en «improvisert» dialog med en fiktiv katt, bikket over i det kleine etter fem minutter), er han en gudebenådet sanger og gitarist. I to timer serverte han pur kvalitet til et fullsatt folketeater, bare Ryan, munnspillet og gitaren. Kattedialogen kunne han altså spart seg for, men ellers er det lite å utsette på sjarmen til fyren. Og selv om noen nok oppfattet det som i overkant arrogant at han kontret ethvert tilløp til taktklapping med umiddelbare temposkifter, ja så er dette bare kledelig. Det er tross alt Ryan Adams vi snakker om.

3. Charles Bradley – Øyafestivalen
Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde fått med meg dette fantastiske fenomenet før jeg leste programmet for Øyafestivalen. Og jeg er vanvittig glad for at omtalen pirret nysgjerrigheten såpass at denne konserten ble prioritert. Det er sjeldent jeg blir så oppslukt som jeg ble av Bradley, for en T Y P E! Mannen holdt på å eksplodere i spilleglede og kjærlighet. Den fantastisk sjelfulle stemmen, de obligatoriske hoftebevegelsene, de intense skrikene og et herlig låtrepetoir gjør at "The Screaming Eagle of Soul» suser inn på min tredjeplassen.

4. Highasakite – Sub Scene (by:Larm)
Highasakite var det bandet som imponerte meg mest under by:Larm 2012. Jeg hadde så vidt fått snurret debutalbumet et par ganger i forkant, og forventingene var store og fallhøyden likeså. Dette ble en deilig halvtime i et tett program hvor jeg falt litt i transe. Lyden var god og utførelsen plettfri. Litt kritikk måtte de tåle for sin konsert på Herr Nilsen hvor det ble etterlyst mer entusiasme fra bandet, dette la jeg ikke merke til i det hele tatt på Sub, musikken var entusiastisk nok. De fulgte for øvrig opp på Øya i sommer og nytt album er mer en velkomment!

5. Bloc Party - Rockefeller
Årets boomerang! Fra å ha ment at bandet var sendt fra oven for å redde menneskeheten fra alt som heter medioker musikk i 2005 (med den geniale debutskiva Silent Alarm) til å ha mistet litt interessen ved de siste års utgivelser og solokarrierer, var det utrolig fint å se at magien fortsatt var der! Og det attpåtil på en kald tirsdagskveld i Møllergata på tampen av 2012. Det var tett mellom høydepunktene og et så godt som fullsatt Rockefeller kunne bevege kalde kropper til en spillekåt surregjeng som serverte et sammensatt  repetoir som gjenspeilet alle bandets epoker. 5. plass der altså!

«Runner ups» Lars Vaular - Øyafestivalen
Lars Vaular er en fantastisk låtsnekrer og artist. "Du betyr meg" var en av de sterkeste platene som ble gitt ut i 2011. Det nye materialet funker som ei kule live, og ved hjelp av Oslonatta og et grisefett lasershow var dette et av årets definitive høydepunkter.

«Årets for-kort-konsert-til-å-komme-på-lista»: Dråpe. Fikk med meg to korte sett med Dråpe i år (Parkteatret, Oslo og Pir 6, Kristiansand), og hadde dette vært «normale» konserter hadde disse definitivt havnet på lista. De nye låtene høres vanvittig tøffe ut og bandet blir bare bedre og bedre live. Gleder meg til å følge Dråpe i 2013!

«Årets hode kaldt, hjerte varmt»: Honningbarna – by:Larm. Ord blir overflødige.

«Årets mageplask/sjau»: Frank Ocean – Øyafestivalen. Komlefortsoppelse, dårlig mikrofon, influensa osv. Spekulasjonene var mange. NRF-kontoret hadde i månedene før fått oppleve mye opphausing  fra min side. Var vel ikke helt fritt for at folk var ganske drittlei mine noe anstrengte forsøk på å forsøke meg med koring på låtene som pumpet ut av PC-høytalerne. Uansett, vi fikk tre låter (som forøvrig ble levert helt plettfritt), og det var en skikkelig nedtur at det ikke ble mer. Neste gang, Frank, neste gang!

MARIANNS TOPP 5
 

Mariann er administrasjonsansvarlig i NRF, har stor sans for prog, kvinnelige frontfigurer og nynorsk. Take it away Mariann! 

1. Mick Harvey – Mono
Nick Caves mangeårige samarbeidspartner, leverte ein fantastisk stemningsfull konsert på MONO denne kvelden. Mick Harvey står på ingen måte i skyggen av Nick Cave, men fjellstøtt på eigne prosjekt. Han har gitt ut mange spennande plateprosjekt dei siste åra bl.a. sine tolkningar av Serge Gainsbourg låtar. Vart, vakkert og til tider mørkt og sært av ein særdeles hyggelig og ydmyk artist. Og eit fantastisk samspill av gamle «bad seeds» kamerat Thomas Wydler på trommer og fantastiske Rosie Westbrook på kontrabass. Anbefales å sjekke ut deres siste LP - «Scetches from the Book of the Dead» (eller forøvrig alle plater, prosjekt som Harvey har vært involvert i).

2. James Yorkston -   The  Crossroad club
Denne underfundige og lågmælte singer/songwriter var eg så heldig å stifte bekjentskap med på Blå for eit par år siden. Med inspirasjonskilder som bl.a. Nick Drake og Bert Janish, er Yorkston godt planta i folkgenren med med ein moderne vri. Ved eit så akustisk sett, står ein strippa ned til essenens av den «gode låt» og her har Yorkston sin store styrke ikledd ei varm og appelerande stemme. Med ein  tørrvitting humor presenterte han også tekster frå boka «It`s lovely to be her: The touring diaries of a Scottish gent». Anbefales på det varmaste

3. Goran Bregovic – Oslo World Music Festival
Ellevill miks av vilter Balkan/sigøynerpønk til vedmodig filmmusikk fra ein totalt uforusigbar artist. Bregovic har i mange år hatt eit fruktbart samarbeid med filmregissøren Emir Kusturica (bl.a. Underground, Sigøynerenes tid) og dette har resultert i masse god filmmusikk. Stemningen stod i taket og publikum ville ikkje sleppe. Og jammen fekk vi nydelige «Ederlezi» tittelmusikken til Sigøyneres Tid til slutt. Då gråt eg (nesten).

4. Kari Harneshaug – Pstereo/TEMPO CAMP
Følg med denne kvinnelige artisten! Med kraftfull, mørk og ei særprega stemme som skiller seg ut og svært dyktige musikarar. Her er det røtter fra bluesy riffbasert Led Zeppelin-tonar og nyare uttrykk. Ein miks mellom det voldsomme og det vare, alltid med stemmen i sentrum.

5. Mazzy Star – Øya festivalen
Rett nok fekk eg kun med dei tre siste låtane inkludert det utflyande og psychedeliske ekstranummeret. Med sin alternative blanding av innadvendt Velvet undergroundsk fuzzgitarer møter vakker vedmodig prerierock/country, alt iscenesett av Hope Sandovals nydelige stemme og makker David Roback på gitar.

Konserter ein missa pga. av at ein er for treig… Patti Smith
Nei, nei, nei! Sånn går det når ein er for treig å kjøpe billett, også til ekstrakonserten. Eit av rockens store poetar gjorde ein fantastisk konsert har eg høyrt..

Og det var moro å oppleve min ungdomshelt Bruce Springsteen på Valle Hovin og mimre om den første plata eg kjøpte i mitt liv (The River). Ein utrulig energisk og sympatisk og samfunnsengasjert musikar som sleit publikum heilt ut (4 timar!) 

Det var det for i år. Over ser du et bilde fra da 30 NRFere var på omvisning på Øyafestivalen i sommer. 

Vi ser stort frem mot 2013, men før det ønsker vi dere en velfortjent juleferie og et strålende nyttår! 

Hovedbilde: Norwegian Wood 2012, Lars T. Baade