26/06/2007
Jeg mener begrepet krig ikke hører hjemme i festivalsammenheng, og den mye omtalte «festivalkrigen» på Sørlandet mellom Hovefestivalen i Arendal og Quartfestivalen i Kristiansand, er blitt unødvendig hauset opp og tilspisset av media. Jeg tror at både flaggskipet blant norske festivaler, altså Quartfestivalen, og den spennende nykommeren Hove vil avvikle fantastiske festivaler for et entusiastisk publikum. Festivalpublikummet i Norge er i ferd med å bli svært bortskjemte, programmet til spesielt disse to festivalene, og flere med dem, er kanskje blant Nord-Europas beste. Norge er blitt et av de mest attraktive markedene for internasjonale artister i sommerhalvåret. Dette er en posisjon som seriøse festivalarrangører har bygd opp over flere år, og et bevis for at konkurranse er sunt og skjerper oss.
Nå som det er festivaler i omtrent ethvert veikryss fra mai til september, er det naturlig å spørre; hva er egentlig en festival? Enkelte bransjefolk har tatt til ordet for en slags minimumsstandard eller en kvalitetssikring av begrepet festival. Er det fare for en utvanning av festivalbegrepet? Jeg har tidligere tatt til orde for at den eksplosive økningen i antall festivaler her i landet har demokratisert festivalbegrepet, og med dette mener jeg at man ikke lenger trenger være 22 år, over gjennomsnittet musikkinteressert, bo i telt og være iført rocka klær for å reise på festival. Nå er det plass til alle! Gamle som unge, bygd som by, blues, rock, metal, pop, danseband eller country. Fremfor en bransjestandard for festivalene vil jeg fremheve at vi i Norge i dag kan skille mellom tre hovedtyper musikkfestivaler: nisjefestivaler, folkefest-festivaler og små og store musikkfestivaler. Til sammen utgjør disse tre typene festivaler et samlet tilbud som er særdeles bredt, allsidig, mangfoldig – og foregår i nærheten av der folk bor så man ikke trenger å reise langt for å oppleve levende musikk. Denne utviklingen er fantastisk!
Nisjefestivalene fokuserer på en sjanger og har derfor en svært tydelig profil. Metalfestivalen Hole in the Sky i Bergen er et eksempel på en slik festival. Nisjefestivalene tiltrekker seg et svært musikkinteressert og bevisst publikum fra hele landet og fra utlandet og får stor oppmerksomhet i (nisje)media.
Folkefest-festivalene fungerer som tidligere martna’er eller markedsdager. De fokuserer på et lokalt publikum og på kosen og presenterer gjerne noen få norske folkekjære artister. Folkefest-festivalene er kanskje mer opptatt av festen enn av selve musikkformidlingen, uten at det er noe galt med det.
Små og store musikkfestivaler har en annen funksjon: de skal formidle musikk til et musikkinteressert publikum, gjerne innenfor flere sjangre. Festivalarrangørene setter sin ære i å presentere et godt musikalsk program, med både uetablerte band, nasjonale og internasjonale artister. Her finner vi mange av de store og mellomstore norske rockefestivalene, som trekker til seg både lokalt og nasjonalt publikum.
Men hva med fremtiden? Vil alle festivalene overleve? Jeg tror at noen festivaler kommer, og noen går, og at dette er en naturlig utvikling. Det viktigste for enhver type festival er å alltid sette kvaliteten først. Jeg leste om en folkefest-festival som uttalte til lokalavisa si: «det er ikke så viktig hva vi putter på programmet, folk kommer uansett for å drikke øl og treffe hverandre». En slik holdning vil jeg advare sterkt mot! Kanskje publikum av gammel vane dukker opp et par år for å treffe gamle kjente, men dersom arrangørene ikke tilbyr noe interessant over tid, vil publikum garantert velge en annen festival etter hvert. Tilbudet er enormt.
http://www.nationen.no/meninger/gjestekommentar/article2840918.ece