28/05/2007
Rock redder liv! sto det på t-skjortene til Norsk Rockforbunds 15-års jubileum for ti år siden. Jeg har alltid likt det slagordet, men faktisk ikke reflektert over at det for noen mennesker er den harde virkeligheten. I denne spalten har jeg flere ganger tatt til ordet for at musikk er livsviktig. Et av privilegiene med å jobbe med musikk er nettopp å kunne formidle og føle på livsgleden musikk gir i de magiske øyeblikkene mellom artist og publikum, enten det er på festival eller på en mørk klubb. Men å oppleve at musikk faktisk kan utgjøre en forskjell mellom liv og død for et menneske, er en opplevelse som er så sterk at jeg gjerne vil dele den.
Som rockebyråkrat reiser jeg på mange konferanser hvert år. Livet og arbeidet i Norsk Rockforbund er stort sett veldig spennende og inspirerende, men gudene skal vite at jeg også har vært på mange knusk tørre seminarer med formelle innledere som foreleser over kulturpolitiske strategier eller andre byråkratiske temaer. På et av disse seminarene ble jeg imidlertid tatt på senga i forbindelse med et ”kulturelt pauseinnslag” som det så fint heter. Opp på konferansescenen kom et band med fire kvinner som så ganske herja ut. De begynte å spille, en slags bluesa, litt skeiv rock. De sang med hjertet, med hese stemmer om lidelse, skuffelse og et hardt liv, men også om håp. Etter første låt satt hele konferansesalen med åpen munn og måpte. Det var rock. Det var rått. Det var ekte. Det var spilleglede. Jeg satt med tårer i øynene og hadde gåsehud over hele kroppen.
Vokalisten tok ordet, hun hadde forresten den største blåveisen jeg har sett. Hun fortalte om musikken og om hvor viktig bandet er for henne. Uten bandet hadde jeg dødd, sa hun. Av og til hadde hun hatt lyst å dø, for livet hadde vært og er tøft for en rusmisbruker. Men hun holdt seg i live, hun prøvde å være nykter, for hun ville jo ikke svikte de andre i bandet. Hva skulle de gjort hvis jeg døde, sa hun? Da måtte de jo ha skaffet en ny vokalist?
Bandet er et resultat av prosjektet Musikk i Fengsel og frihet. Dette prosjektet startet i 1991 og har som hovedmålsetning å gjøre innsatte i norske fengsler bedre rustet til å mestre fritiden og dermed livet etter løslatelsen, og på den måten hindre tilbakefall til rus og kriminalitet. Prosjektet starter med musikkopplæring i fengselet og følges opp med kurs og bandøvinger etter endt soning. Siden oppstarten har Musikk i Fengsel og frihet blitt utvidet fra Bredtveit fengsel til et landsdekkende tilbud på ti forskjellige soningssteder i ni fylker.
Nylig ble tiltaket evaluert av NIBR (Norsk Institutt for By og Regionsforskning) i rapporten Rocka stabilitet. Musikk i fengsel og frihet. Prosjektet fikk utelukkende positiv omtale. Rapporten viste at deltagerne fikk styrket selvfølelse, men vel så viktig er det at musikken og bandet gjør at livet får en mening, det er moro å spille i band og det gir et lyspunkt og et holdepunkt i tilværelsen. Mange av deltagerne er kvinner og er rekruttert fra miljø med mye vold, rusmisbruk og prostitusjon. At disse kvinnene og andre brukere velger å bli i prosjektet i flere år viser betydningen av musikken som en av byggesteinene i det å skape seg en ny tilværelse. Det er en politisk og samfunnsmessig målsetting å hindre tilbakefall til kriminalitet. Derfor er det utrolig viktig å hjelpe folk til et verdig liv hvor de får et nytt nettverk og nye impulser utenfor det kriminelle miljøet.
Tilbake til konserten i den kjedelige konferansesalen. Bandet spilte tre låter og ble møtt med en raus trampeklapp fra salen. Jeg tørket noen tårer jeg… Og med dette innlegget har jeg endelig fått delt opplevelsen med flere. Musikk i Fengsel og Frihet har fått driftsstøtte i flere år fra Justisdepartementet, og det er mitt dypeste ønske at de for fremtiden får en fast post på statsbudsjettet. Da kan kanskje rocken redde enda flere liv?
- Monica Larsson