Denne måneden har jeg en misjonstrang. Hele denne kronikken har et formål; få deg som er publikummer eller konsertarrangør til å oppsøke ny musikk. Hva slags type ny musikk bryr jeg meg ikke så mye om, så lenge den er ny og utfordrende for nettopp deg. For meg har nemlig de siste ukene vært preget av utrolig sterke og inspirerende musikkopplevelser, og det gjør noe positivt med meg. Musikk er energi, fornyelse, inspirasjon. Musikk beveger meg. Musikk utfordrer meg. Dess stivere jeg blir i rocke-foten, dess mer sofaen lokker i høstmørket – dess flere musikalske utfordringer trenger jeg. Når høsten er som tyngst dukker heldigvis Oslo World Music Festival opp som et lys i den mørke tunnelen. I år har festivalen, den 14. i rekken, gledet over 10 000 publikummere med artister fra blant annet Irak, Makedonia, Marokko, Kapp Verde, Egypt, Israel, Algerie, USA og Frankrike.
Selv har jeg på to uker vært så heldig og fått sett Balkan Beat Box, Orange Blossom og Manu Chao. Disse artistene er svært forskjellige og spenner over sjangrer og uttrykk som reggae, elektronika, hip-hop, arabiske rytmer og pønk, rock, og med tekster på spansk, fransk, italiensk, portugisisk og engelsk. Herlig!! Og favoritten i cd spilleren om dagen er M.I.A, fra Sri Lanka / London med en miks av inspirasjoner og musikalske uttrykk. Her er det rap, indisk tradisjonell folkemusikk og ekstremt dansevennlige låter i skjønn forening. Jeg lover, enhver høstdepresjon blir holdt langt unna hvis man åpner for litt nye musikalske impulser i hverdagen.
Enkelte røster har kritisert begrepet World Music, eller ”verdensmusikk”. Kanskje med rette. Felles for denne type musikk er at artistene er ikke-vestlige, eller evt. at det er vestlige artister som benytter seg av ikke-vestlige rytmer, instrumenter eller impulser. Musikalsk sett er det ofte lite som forener de ulike sjangrene som blir satt i verdensmusikk-sjangren – men uansett hva den ikke-vestlige musikken kalles, ønsker jeg å bli kvitt den litt klamme politisk korrekte følelsen rundt begrepet og fenomenet ”verdensmusikk”. Jeg håper at publikum og ikke minst konsert- og festivalarrangører klarer å se forbi fordommene og det ”eksotiske”, og åpner ørene for musikken, enten det er hip-hop, rock, funk, tango, reggae eller elektronika. Roskilde Festival i Danmark har i mange år presentert et sterkt program med ikke-vestlige artister innenfor flere sjangere, til stor begeistring for undertegnende og mange andre besøkende. Det hadde vært svært morsomt om norske arrangører kunne la seg inspirere av dette, til glede for publikum over hele landet. Det er synd hvis publikum må bo i de store byene for å få oppleve nye og spennende artister fra land utenfor Europa og USA.
Og apropos politisk korrekthet: Neste år har Kirke- og Kulturdepartementet bestemt at det skal være Mangfoldsåret 2008. Dette blir et år for kulturelt mangfold innenfor hele kunstfeltet. Det overordnede målet er at fra og med 2008 og framover skal kulturlivet i Norge i større grad enn i dag gjenspeile kulturelt mangfold. Tiltaket er fornuftig og til og med nødvendig. Jeg tror fast bestemt at et flerkulturelt samfunn kun er et gode for alle mennesker i Norge, og jeg tror fast bestemt på at veien til større forståelse mellom mennesker er gjennom kunst og kultur. Men for at mangfoldighetsåret ikke bare skal bli en oppvisning i folkedrakter og eksotisk mat, og for å få ungdom med i markeringene, bør internasjonal populærkultur og ”verdensmusikk” (i mangel av et bedre begrep!) få en sentral plass. Her har norske festivalarrangører, konsertarrangører og artister også et ansvar og en utfordring, en utfordring jeg håper de tar.