Som all vet er Longyearbyen på Svalbard litt utenfor Oslo Sporveiers t-bane nett, selv ikke Timeekspressen har så langt etablert faste ruter. Heldigvis er det visst meningen at Norwegian skal begynne å fly oppover etter hvert, slik at det kanskje blir litt konkurranse på pris? For femte gang avviklet bluesklubben på øya denne festivalen, noe som selvsagt er en prestasjon i seg selv. Ideen ble unnfanget på et klubbkurs jeg holdt for Norsk Rockforbund for 6 år siden, og spesielt artig er det da å oppleve dette på nært hold!
Californiere har ikke for vane å tasse rundt i stillongs og raggsokker, men det gjør de her. Finis Tasby, Leon Blue og Bobby Jonz visste antagelig ikke helt hva de skulle tro, når vi ankom øya i snøføyke. Som deltagere av ensemblet Mannish Boys var de headlinere på festivalen, sammen med gitaress Kid Ramos, trommis Richard Innes og kompgitarist Frank Goldwasser aka Paris Slim. Denne opplevelsen kommer til å bli diskutert på mang en festival fremover, og selv om amerikanere har sett det meste her i verden, har de garantert ikke sett reinsdyr ”gresse” utenfor hotellvinduene. Ikke en gang en fantasiverden som Las Vegas har akkurat det.
Musikalsk var dette en variert og innholdsrik opplevelse, og Spoonful of Blues, platelanserende Billy T band, Erik Harstad& Buzzbrothers, Tony Vega, Steinar Albrigtsen og Monika Nordli, Trond Ytterbø band og Little Victor leverte alle gode konserter. Dette tilhører etter hvert det man forventer av band fra eliteserien. Det vakte som vanlig oppsikt hos amerikanerne at nivået på våre utøvere er så utrolig høyt. I den forbindelse var bassisten Lars Endrerud, for anledningen gjestende sammen med Kongen aka Olaf Gustafsson i bandet til Tony Vega, et nytt positivt bekjentskap.
Musikalske overraskelser
I avdelingen for overraskelser var det en udiskutabel vinner: Orbo & the Longshots. Dette bandet har tatt den lange veien for å si det slik, ved å spille seg gode over tid. De fremstår i større grad enn vanlig som et band. De har en frontmann som både synger og spiller bra, men styrken her er et helhetlig konsept, med arrangementer og låter som er innøvd, og de sitter som et skudd! Musikalsk er dette en perfekt hybrid, og det viste seg at bluespublikummet, som i ufortjent grad omtales som sidrompa, elsket dette bandet. Med eget materiale, som uten unntak er av den iørefallende sorten, fremstår de som spillekåte, takknemlige og trivelige bergensere. Mulig årets seriemesterskap har en del av skylda, men det får ikke hjelpe! For å gjøre det helt klart; dette er ikke et tradisjonelt bluesband, de blander sammen ingredienser fra alle amerikanske rootgenre til sin egen miks som treffer alle med sans for kvalitet. Dette er dermed et stalltips til alle klubber og festivaler som vil by på en overraskelse av den positive sorten.
De lokale helter i Blåmyra og Howlin`Huskies opptrådte også, og spesielt Howlin`Huskies fikk et glimt inn i popstjernenes verden ved å spille for stappfullt hus og skyhøy stemning. Litt humor har de og. De vil konsekvent introduseres etter følgende mal: ” You wanted the best – they couldnt make it – give it up for the Howlin’ Huskies”. Gruvearbeidere er de alle mann.
Festivalen gjennomførte et godt arrangement, hvor de brukte det meste av fasiliteter for å få det til: Gruver, ungdomsklubb, skoler, pub, kirke og samfunnshus var alle med, noe som selvsagt satte sitt preg på det lille samfunnet hele helga. I motsetning til en del andre festivaler har ikke denne sin egen ”streetparade”. Det nærmeste man kommer er vel de tilreisendes egen marsj til ”Nordpolet” kl 15:30 på ankomstdagen for å sjekke ut priser og sortiment. Det er tross alt forskjell på en vanlig og en Irish Coffee når det er kaldt.
Festivalen har gjort lurt i involvere kompetanse fra fastlandet på det tekniske, dette er jo som alle vet en vesentlig del av et arrangement, og det er all grunn til berømme alle. Det er faktisk litt rørende å se frivillige festivalarbeidere fra fastlandet jobbe så det spruter sammen med de lokale for å få alt på stell. Tilreisende bluespublikummere var det selvsagt også, og erfarne reisende og fjellfolk ble observert i hyggelig passiar over ølen helga gjennom. Å være på denne festivalen er som å være i en boble. Tida er underlig og litt underordnet der inne, og det er sterkt å se artister fra California og Vestfold spille sammen, felles i to ting, bluesen innerst og fleecen ytterst.