22/06/2006
På politikerspråk omtales gjerne frivillighet omtrent på følgende måte: Det frivillige arbeidet skaper et lokalt aktivitetsnivå og et engasjement som beriker ethvert lokalmiljø og som har stor verdi for den enkelte. Dette arbeidet skaper levende samfunn og gjør hverdagen rikere for borgerne, enten de er frivillige selv eller er de er mottakere.
Dette er selvsagt riktige og viktige poenger. Men jeg har lyst til å beskrive frivilligheten med min bakgrunn og mitt språk, og la ukens spalte bli en hyllest til alle som bruker sommeren sin til å jobbe frivillig for norske festivaler.
Klokka er seks om morgenen og vekkerklokka ringer, selv om det er midt i ferien. Første tanke er den skrekkslagne følelsen av at det regner. Regn betyr underskudd. Men phu, sola skinner. Opp og jobb og den lange dugnadsdagen er i gang. Etter å ha båret nærmere tjue bruskasser er det tid for dagens femte kaffekopp - før klokka ni. Spenningen stiger allerede. Etter å ha jobbet mange harde dager på rad begynner den interne humoren mellom oss frivillige å nå nye og dårligere høyder. Lydprøvene starter og det er umulig å snakke i mobil foran scenen (hvordan kunne man arrangere en festival før mobiltelefonens tid?). Vi får siste billettoppdatering og nervene roer seg litt. Det ser ut som om privatøkonomien ikke trenger å ofres på frivillighetens alter i år heller.. Litt billettsalg i døra nå så er vi i null.
Siste timen, en time til åpning. Stress - mobiltelefonen gløder. Folk røyker med begge hender og gestikulerer samtidig. Jo da vi er i rute, det er bare det at den ene artisten har kjørt feil og ankommer senere enn avtalt.
Portene åpner. De første publikummerne strømmer mot scenen. Sola skinner. Bandet går på scenen. Allsang for pokker, allerede! Følelsen av gåsehud. Publikum storkoser seg - det var verdt alt strevet. We did it, som det heter på godt norsk. Noen små katastrofer blir avverget i siste sekund. Tidsskjemaet sprekker med bare femten minutter. Onkel Politi er fornøyd. Arrangørene er glade. Etter tredje ekstranummer og et publikum i ekstase er første dag over og vi går slitne, men stolte på nachspiel.
Siste festivaldag lover man seg sjøl å aldri mer arrangere festival. Noe mer slitsomt finnes ikke. Hele sommeren går opp i dugnadsarbeid.
Så kommer november, og de fleste regningene er betalt. Festivalen gikk litt i pluss gitt - hurra! Ved adventstider begynner festivalgenet der inni magen et sted å røre på seg igjen. Vi innkaller til styremøte. Vi har nemlig hørt det beste norske bandet på lenge& vi bare MÅ booke det nå før alle andre gjør det. Er dere med på å jobbe for festivalen et år til, eller? Selvfølgelig! Å arrangere festival er jo tross alt det morsomste som finnes!
Jeg begynte med å referere til politikerspråket, så da er det kanskje på sin plass å avslutte med det også. Mitt hjertesukk er som følger: Vi vet at rundt halvparten av den norske befolkningen er engasjert i frivillig arbeid. Dette utgjør 126.000 årsverk. Hvis denne innsatsen skulle vært lønnet, ville det kostet 40 milliarder kroner i følge Kommunenes Sentralforbund (1998).
Men som Frivillighet Norge fastslo på sitt årsmøte i april er det ennå mye vi ikke vet om frivilligheten. Det trengs mer forskning og dokumentasjon. Frivillighetspolitikken må baseres på kunnskap. Dette gjelder ikke minst på kulturfeltet. I Kulturløftet hevder regjeringen at det trengs en økt satsing på det frivillige arbeidet. Når festivalsommeren er vel overstått, forventer jeg at politikerne har fått inspirasjon til å følge opp med rause bidrag både til forskning og aktivitet.
Mens vi venter retter jeg en varm takk til alle frivillige
konsert- og festivalarrangører. Dere gjør en fantastisk innsats, og
gir publikum unike musikkopplevelser. Uten dere stopper
Festival-Norge.
http://www.nationen.no/meninger/gjestekommentar/article2159922.ece