13/11/2006
Dess mørkere det blir ute, dess mer trekkes jeg mot et annet mørke. Kinosalen.Høsten er en mørk tid, hvor jeg gjerne kryper inn i store pledd foran tv-en og sløver. Men det jo er nettopp nå, i de kalde og grå månedene at vi egentlig trenger de varme og energirike opplevelsene, og da tenker jeg ikke bare på kakao, men på de kulturelle opplevelsene som gleder oss i hverdagen. «Kom dere ut på konsert!» har vært mitt mantra overfor venner, i denne spalten og i politiske debatter. For det er omtrent ingenting som er så morsomt eller oppløftende som en god musikkopplevelse på en fullsatt mørk klubb når kulda har satt inn.. Kanskje bortsett fra godfølelsen når jeg får rømme fra ruskeværet ute, lene meg godt tilbake i en myk stol og leve meg inn andre gleder, sorger og utfordringer enn mine egne. Dess mørkere det blir ute, dess mer trekkes jeg mot et annet mørke. Kinosalen.
Jeg kan egentlig ikke så mye om film, men film er som musikk og mye annen kunst, den kan gi deg et spesielt kick. Og i dag har jeg fått et sånt spark. Akkompagnert av smågodt til femti kroner som har gått ned på høykant, har jeg har ledd og kosa meg. Jeg har sett en film som har gitt meg alle de intense følelsene på en gang, og som har fått meg til å entusiastisk diskutere historien, menneskene, skjebnene og musikken med venninnene mine utenfor kinoen.
Norsk film opplever en storhetstid og det er gøy å være publikum. Skrekkfilmen «Fritt vilt» har allerede skremt 170.000 nordmenn, og like mange har løpt til kinoen for å se Nicolai Cleve Broch som barsk politimann i «Uro». I høst har hele 14 norske filmer premiere på kino - en herlig blanding av nervepirrende og underholdende sjangerfilmer, kunstnerisk ambisiøse prosjekter, samfunnsengasjert drama og dokumentarer som kanskje kan gi oss noe annet å snakke om enn det kalde været.
De siste åra har det vært en aktiv norsk kulturpolitikk for å øke volumet av norske filmer, både for å få et større mangfold i kinoopplevelsene som når ut til oss kinogjengere, og for å heve kompetansen og kontinuiteten i bransjen som helhet. Kulturminister Giske har satt et mål om minst 20 norske spillefilmer per år. Samtidig satses det på en egen tilskuddsordning for å utvikle regitalenter og stimulere til høyere kvalitet.Dette syns jeg er en riktig og viktig satsing. Likeså som med norsk musikk, bør det være en kulturpolitisk målsetting å satse på både bredde og topp, og på kommersielle og smale uttrykk innenfor film.
I lys av kulturløftet innenfor norsk film de siste årene har jeg har to oppfordringer denne måneden; den ene går til publikum om å komme seg inn i varmen og på kino. Ikke nødvendigvis for å «støtte opp» om norsk film, filmene trenger på ingen måte veldedighet, men rett og slett fordi det er usedvanlig mye bra norske filmer om dagen, som er verdt å få med seg.
Den andre utfordringen går til filmbransjen, om å fortsette det som jeg oppfatter som en svært positiv trend, nemlig å bruke norske artister fra flere sjangrer i filmer som lages her til lands. I for eksempel «Fritt vilt» og «Sønner» har regissørene bevisst valgt ny norsk musikk i filmene, med flere uetablerte, unge og nyskapende artister. Jeg syns musikken bidrar til å gi filmene en tidsriktig, spennende og troverdig ramme. Dette skaper også en unik samarbeidsarena innenfor norsk kulturliv som bør utvikles ytterligere.
Forresten, filmen jeg så i dag var den norske «Reprise». Løp og se denne morsomme, nære, vemodige filmen før den tas av! Nyt mørketiden i mørket.
- Monica Larsson