02/10/2006
Her er noen av anmeldelsene Evolusjonens trøst (Via Music) har fått:
Dagsavisen: 5
Anmeldt av: Lars West Johnsen
I mai i fjor slapp det trønderske ska-kollektivet Hopalong Knut debutplata «Feilkalibrert tidsmaskin». Variert respons fra kritikerne, men Dagsavisen lot seg sjarmere av måten de hektet Jamaica på Trøndelag, av samfunnsengasjementet og ikke minst av den energiske dama i front, Kristin Jensen.
De styrkene er fortsatt intakt, men det sju mann og to kvinner store bandet har utviklet seg mye på det drøye året som har gått. Villskapen er fortsatt der, men bandet har mer kontroll nå og sounden mer helstøpt. Og det er slett ikke rart at både selvtillit og evne har vokst. Et stort antall konserter har de lagt bak seg, og de har blitt et elsket live-fenomen i Midt-Norge.
Noe går alltid tapt når tryggheten kommer inn i et band og den amatørmessige råheten slipes vekk. Noe av det umiddelbare - og med det litt av sjarmen - med Hopalong Knut er blitt bort på veien. Helheten er sterkere, musikerne bedre og arrangementene rikere, men det er færre låter som skiller seg ut nå enn på debuten.
Likevel er det klar stigning i programmet, og klarer Hopalong Knut å kombinere det beste fra sine to plater til nå, har vi en fantastisk tredje i vente.
Adressa: 5
Anmeldt av: Ole Jacob Hoel
Hopalong Knut har utviklet seg til en å bli en skikkelig konsertattraksjon. De mestrer de helt store formater, er store lokalt i Trøndelag, men har også potensial nasjonalt. Og de vil definitivt forsterke sin posisjon med sin andre cd.
«Evolusjonens trøst» har riktignok ikke den enkeltlåten som ville kunne gjøre den til en virkelig storselger. Men det er omtrent bare det cd-en mangler. Bandet har hatt sitt veldig klart definerte utgangspunkt i skamusikken - slik den ble spilt på Jamaica på 60-tallet og ikke minst i England rundt 1980. Så har de koblet det uttrykket med ujålete, norsk festkultur.
Resultatet har vært flott popmusikk, men med kanskje litt for mye tjo og hei-preg til at de nådde særlig dypere enn overflatemoro. På «Evolusjonens trøst» har de helt tydelig jobbet ekstra bevisst med tekstene. De er gode og finurlige, med bidrag fra flere medlemmer i bandet og fra hovedlåtskriver Rolf Byes gamle Skrømt-kollega Bård Lie (alias Ottar Baardgren). Lies bidrag ødelegger ikke akkurat for plata, for å si det sånn.
Det gjør heller ikke den musikalske utviklingen til bandet. I samarbeid med produsent Marcus Forsgren (Lionheart Brothers) har de jobbet veldig godt i studio og utviklet seg kraftig fra sitt gladska-utgangspunkt. Her beveger de seg tidvis inn mot tyngre reggaeproduksjon med kledelig bruk av ekko og andre dub-elementer. Det er helt enkelt sagt mye mer å tygge på her enn i debuten.
Så mye at bandets i utgangspunktet største aktivum, vokalist Kristin Jensen, av og til fremstår som det litt svake kortet. Hun er i utgangspunktet best på de kjappeste låtene, kan fortone seg litt endimensjonal på roligste låtene. Men blant annet i nydelige «Opus nr. 1» viser hun potensialet i de mer ettertenksomme stundene også. Dette er en vinner!
HØYDEPUNKT: «Spark på leggen» og «Piltdownmainn»
VG: 4
Anmeldt av: Stein Østbø
Dette trønderske party-bandets glad-musikalske utblåsninger har ofte overskygget deres interessante tankegods og likhetsidealer forankret på venstresiden. Med en utvidelse av uttrykket som nå også går dypere inn i reggae- og dub-tradisjonen, som i «Spark på leggen», kommer tekstene bedre frem og understøttes her av grundige fotnoter i innercoveret.
Ergo er dette en klar utvikling i riktig retning i forhold til foregående «Feilkalibrert tidsmaskin», men av og til skulle jeg ønske at både enkeltlåtene og vokalist Kristin Jensen trådte enda skarpere frem i lydbildet fra den tross alt forbilledlige musiseringen, blant annet med landets kanskje feteste blåserrekke.
Anbefalt: «Ut gjennom vinduet», «Spark på leggen», «Ny-farriseera».
Bergens Arbeiderblad: 4 / "Godkjent"
Anmeldt av: Ann Kristin Ødegård
Hopalong Knut er fortsatt en ska-fest av et band. Ikke like morsomt og overraskende som på debuten, kanskje, men et trønderband med trøkk og noe på hjertet.
Den uptempo tittellåten er inspirert av Rudolf Nilsens «Revolusjonens røst», og Hopalong Knut har mange meldinger til ny-fariseere, bohemer, bedrevitere og de som bare syter og klager uten å gjøre noe.
Det kan bli vel mye til tider, men vokalist Kristin Jensen river deg med i sin intensitet. I «Bedreviterdansen» og «Banditt» har de nye publikumsflørter.
Hopalong Knut er et heidundrende bra liveband, så det er vel verdt å få med seg konserten på Hulen 12. oktober.
Telemarksavisa: 5
Anmeldt av: Anne Lise Surtevju
Det går an å danse til politikk, det er trønderbandet Hopalong Knut et eksempel på.
Nå er skarockbandet ute med oppfølgeren til debutplata «Feilkalibrert tidsmaskin» som kom i fjor. Høstens utgivelse heter «Evolusjonens trøst», et klart hint til arbeiderlyrikeren Rudolf Nilsens tekst «Revolusjonens røst». Det sju mann og to kvinner sterke bandet viser samfunnsengasjement samtidig som de er energiske, morsomme og med et beryktet live-rykte hengende ved seg. Obs, obs, de spiller på Kroa i Bø torsdag 5. oktober. På andreplata har sju av bandets medlemmer kastet seg inn i låtskriverprosessen, og resultatet er flere tette og fengende sanger med ditto friske tekster. Vokalist Kristin Jensen er en vital frontfigur som synger på dialekt. Hopalong Knut består ellers av en skokk sultne og samspilte musikere, inkludert fire blåsere. Blant godlåtene finner man skakke og reggaekule «Spark på leggen», raske «Filmen om et liv», angrepsvillige «Ny-farriseera» og ertelystne «Bohemens rekrutt».
Albumet er ikke helt jevnt, plettfritt og interessant hele veien, men gjengen sjarmerer seg likevel til en femmer på terningen. Vi er jo ikke helt som folka de skildrer i den snertne «Bedreviterdansen» heller, - musikkmafiaen som står bakerst i konsertlokalet med armene i kors.
- Guro Midtsund