Konsertåret 2004

20.12.2004
I sommer fortalte vi i administrasjonen norocks lesere om våre beste og verste festivalminner. Nå tar vi endelig bladet fra munnen igjen og forteller om våre beste og verste konsertopplevelser i 2004. I festivalartikkelen beskrev vi også vår drømmefestival, så vi har igjen gitt oss sjansen til å fantasere om historien og beskrive ønskekonserten – konserten som ikke var eller vi ikke fikk vært på.

20/12/2004

Monica - gledesspreder og diktator

Beste konsert

Pixies på Roskilde og Quartfestivalen. I regn og gjørme - men med en hitparade til å juble av!

Verste konsert

Sorry bluesfolk, men Eric Sardinas på Notodden har gitt meg varige mèn mot lange gitarsoloer (noe jeg egentlig er ganske glad i!)

Ønskekonserten

Jeg fikk ikke vært på Interpol-konserten og det er jeg litt lei meg for… Men til gjengjeld har jeg sett så mye bra konserter i år at det nesten har vært en eneste lang ønskekonsert. Heldiggrisen Monica med verdens beste jobb!!!

Guro - et grensetilfelle

Beste konsert

Velvet Revolver på Øyafestivalen! Hoppet som en gal med tårer i øynene fra første Slash-riff til siste crash fra Matt. Min første konsertopplevelse noensinne var Guns'n'Roses på Valle Hovin i 1993 og dette var nesten like moro, selv om jeg ikke klarte å nå det samme sykt ekstatiske punktet som man klarer når man er nesten 15 og dritforelska i Gilby Clarke. Interpol ligger hakk i hjel og The Beautiful People overrasket og imponerte meg på Alarm partyet her forleden. Eller Ricochets. Nei uff, nå ble alt så vanskelig…

Verste konsert

Han derre oppskrytte bergenseren jeg så på by:Larm for eksempel! Mattiazzz Telleeeez. Nei det synes jeg var fæle greier.

Ønskekonserten

Pete Yorn i Storsalen på Chateau Neuf. Jeg hadde booket ham til drømmefestivalen min i sommer, men han måtte avlyse i siste sekund. Vi fikk til en ny avtale om Storsalen i september. Den nye plata hans kom i butikkene uka før og samtlige aviser med respekt for seg selv trilla seksere til krampa tok dem. Vi fikk til en bra billettpris og salen var fylt til randen med Pete-fans. Han spilte skjorta av oss alle og konserten var en gedigen suksess!

Line - du er sjef, du (og styremedlem i NRF)

Beste konsert

Obligatoriske Pixies på Roskilde, og kanskje Thrice på John Dee (etter en altfor lang busstur…)

Verste

M.O.P kanskje? Hadde gledet meg masse, men problemet med hiphop'erne er at de snakker og snakker og snakker i stedet for å gjennomføre låtene sine…

Ønskekonsert

The Darkness på Quart, eller Magnet på Ole Blues når datteren, Gullet, var med å sang Lay Lady Lay!

Morten - av den egne sorten…

Blues på Rock at Sea

Jeg må innrømme at mine konsertopplevelser i år, kvantitativt sett, er begredelige greier. I tillegg til å være daglig leder i Norsk Blues Union er jeg også gitarist med et til tider heseblesende program (spiller i tre band!) som gjør at jeg får oppleve alt for få konserter som publikummer. I tillegg til egne band kommer andre sideprosjekter, så når jeg endelig har fri må heimen få råde. Derfor skal jeg heller fortelle om en konsertopplevelse hvor jeg selv deltok i en av hovedrollene i bluesbandet Spoonful of Blues: Rock at Sea.

Rock at Sea er et pussig hardrock-cruise som foregår på Viking Line mellom Stockholm og Helsinki. 2500 rockere i alle aldre, fra unge gothere til gamle rockere i femtiåra med hestehale og skinnvest samlet i et harmonisk (!) felleskap. Og de som påstår at skinnvest og hestehale er typisk for bluesmiljøet bør revurdere sin oppfatning ganske kjapt.

På Rock at Sea kunne man oppleve hele spekteret innen tungrock; fra "nyere" metallband som Cathedral til gamle helter som Nazareth og Girls School - og midt opp i dette: Blues fra Norge. Vi begynte å spille halv tre på natta (!) på en klubbscene midt under konserten med Nazareth. Det var glissent som en granskog i Sahara da vi starta ballet, men fullstendig sild i tønne da vi dro den siste låta. Spoonful of Blues' musikalske utrykk går i en mer rocka retning en svært mange bluesband, så det er kult at mange så at rock og blues egentlig er ganske like musikalske uttrykksformer.

For min egen del må jeg si det er deilig å kunne spille så høyt man bare orker uten at noen klager, verken lydfolk eller publikum. Og det er jo for å si det mildt, heller uvanlig på bluesscener! Uansett, på Rock at Sea fant vi et særegent og inkluderende miljø og vi fikk en knall konsertopplevelse foran et nytt publikum som rådigga blues som ligger i grenselandet mellom R.L Burnside og Sir Lord Baltimore.



Norsk Rockforbund vil igjen få ønske

alle våre medlemmer,

samarbeidspartnere og andre norock-lesere

en god jul og et nytt godt år!



- Guro Midtsund