Honorarmodeller
Når du først har bestemt deg for å forhandle om et band eller en artist, er det flere måter å tilnærme seg en pris. Husk at prisen består av to deler; selve honoraret og alle andre variable kostnader som påløper. Dette er viktig å regne med når du skal gjøre en avtale. Vi skal se på noen ulike typer honorarmodeller. De skiller seg fra hverandre med hensyn til grad av risiko, og det vil være naturlig å bruke hele paletten av modeller, alt etter hvor sikre dere er på utfallet av arrangementet.
Fast honorar
Her blir arrangør og artist enige om et fast honorar og en tilhørende rider. På den måten vet du nøyaktig kostnadene dine, men ikke inntektene. Risikoen tas 100% av arrangør, og ved høyt oppmøte er inntjeningsmuligheten stor, men det samme er risikoen for tap ved lavt oppmøte. Her er det spesielt viktig at du har godkjent ridere på forhånd slik at du ikke får store økonomiske overraskelser på for eksempel innleie av backline eller innkjøp av catering. Avtaler med fast honorar blir stadig mindre brukt på klubbkonserter, men er svært vanlig på festival.
Prosentavtale med garantert beløp i bunn
En mye brukt avtalemodell er at artisten får et fast honorar, samt en prosentandel av overskytende inntekter etter at arrangør har fått dekket sine kostnader (etter break-even). På denne måten blir artisten sikret en minimumsinntekt, mens risikoen nå fordeler seg både på artist og arrangør. Desto mer attraktive artistene er, desto høyere fast sum i bunn. Prosentsats til artist ligger vanligvis fra 70 % og oppover, dette forhandler man om.
Ren prosentavtale
Denne type avtale legger størstedelen av risikoen på artist, som da blir avhengig av oppmøte for å tjene penger. Det er vanlig med en forholdsvis høy prosentdel til artisten, men husk at du må dekke dine kostnader som arrangør også. Det er viktig å klarlegge om prosentene er av bruttoinntektene (billettsalget), eller etter break-even. Ved en 100 % avtale av billettinntektene til artist kalles det å spille for døra.
Festivalbooking
Fast honorar er den vanligste honorarformen for festivaler, da det er vanskelig å fordele inntekter og kostnader mellom band/artister som opptrer. Prismessig er det andre faktorer som spiller inn. Med en stadig økende festivalaktivitet i Norge er man mer og mer avhengig av eksklusive opptredener for å sikre sine investeringer (les: bookinger). Og eksklusivitet betyr høyere honorar. At man dessuten må reise langt for en enslig jobb utenom turné, gir jo også økte reisekostnader. Noen ganger kan også dette være motsatt; artisten trenger festivalen, for eksempel på grunn av dens spesielle kredibilitet eller medieoppmerksomhet, og det kan bety vilje til å opptre for lavere honorar. Det er naturligvis rom for en bredere sammensetning av programmet på en festival. Ta hensyn til at det blir et langt program, sørg for at det både er variert og henger i hop, og at den tekniske produksjonen enklest mulig kan tilpasses de ulike artistene.
Legg merke til følgende ved avtaler som baserer seg på break-even; der blir det artistene selv som betaler for det de krever av utstyr og servering, da dette vil redusere deres inntekter i samme grad. Derfor burde det være motiverende for agentene å holde rider-kostnadene så lave som mulig!